BOK: Det oppleves overraskende næringsrikt for hjernen å dykke ned i Ayesha Wolasmals personlige beretning fra det totalitære Taliban-regimet som regjerer i det krigsutmattede Afghanistan.
Med hennes mange ulike posisjoner i relasjonen mellom Norge/Vesten og foreldrenes hjemland - som soldat, diplomat, hjelpearbeider og megler - har hun mye å fortelle.
Satirisk kinesisk mareritt
Boka begynner med slutten på perioden som lokalt betegnes - muligens litt ironisk - som «demokratiet», altså USAs og NATOs nederlag. I løpet av noen korte uker raste hele den vestligstøttede administrasjonen sammen og ble erstattet av hellige krigere organisert i Taliban.
Wolasmal forteller heseblesende fra de siste dagene som topper seg i kaoset på flyplassen i Kabul der uvirkelige scener med fortvilte mennesker ble kringkastet globalt. Hun er en av de siste som blir evakuert.
Det hun røper om norske myndigheters takling av situasjonen er mildt sagt forstemmende. Her er det massiv ansvarsfraskrivelse – men slik fraskrivelse er jo blitt den nye folkesporten.
1000 dager med Taliban
Sakprosa
«Innsiktsfullt om store dilemmaer utfra egne erfaringer der det skjer.»
Vende tilbake
Scenene fra Kabul i august 2021 er imidlertid bare begynnelsen på bokas faktiske handling. Den tar til når forfatteren bestemmer seg for å vende tilbake til det nå religiøse diktaturet der det endelig er blitt fred.
Hun vil prøve å videreføre de internasjonalt støttede tiltakene for kvinnehelse og poliovaksinering. Som kvinne byr det naturligvis på mange utfordringer å reise rundt i et land der det er meningen at kvinner overhodet ikke skal ferdes i offentlige rom og bare være synlige bak hjemmets murer.
Wolasmal har imidlertid fordelen av å være flytende i den nye herskerklassens språk pashto, og har familiære røtter i regimets kjerneområde i sør. I tillegg har hun som utlending ressurser å distribuere til et helsevesen som er drastisk underfinansiert og blir uglesett av religiøse topper.
Dette skaper en løpende dynamikk i teksten der hun med kløkt og teft både skal skaffe seg innpass hos velmenende ledere som skjønner at de må ta imot det lille de faktisk kan få av helsehjelp utenfra, og samtidig takle oppblåste og uforstandige makthavere.
Slik dynamikk gir drivende spennende lesning og lar oss komme inn i rom vi ellers aldri ville besøkt.
Unik tilgang
Wolasmal har unik tilgang til fakta på bakken fra mange faser i landets ulykkelige historie. Hun er født i Oslo i 1987, som barn av politiske flyktninger fra det Sovjet-støttede regimet. Under oppveksten var hun stadig på sommerferie hos familie i sitt andre hjemland, og hjemme på Grünerløkka var det ikke lov til å snakke norsk. Faren var opptatt av å følge med og skrive om politikken i opprinnelseslandet, og barna vokste opp med bred orientering.
I teksten merkes det at hun er drevet av glødende engasjement som må holdes levende gjennom motbør og møter med kynisme, korrupsjon og grådighet. Hun forblir tro mot sitt «vi». Det bankende hjertet gir teksten rytme:
«Når det er sagt, er dette en bok jeg skulle ønske jeg ikke hadde trengt å skrive. At Taliban skulle ende opp med fullstendig maktmonopol etter tyve år med krigføring og statsbygging fra NATO, var like utenkelig for dem som for oss. Det er ikke gitt at de har vunnet krigen om Afghanistans fremtid. Men at vi tapte krigen, er det ingen tvil om.»
Et must for å forstå Gaza
Den store Satan
Ved flere anledninger hinter Wolasmal om at hun er delvis bosatt i USA, og det virker også som om organisasjonene som finansierer hennes arbeid med kvinnehelse og vaksinering, har USA som utgangspunkt.
Siden amerikanere er så sentrale i landets skjebne og i Taliban-krigen, savnes det utredning av hvordan forbindelsene til «Den store Satan» er strukturert.
Det er fullt forståelig at mange ledd i kjedene Wolasmal er del av, må være anonymiserte og forkledd. Likevel er det noe med retorikken rundt åpenhet, demokrati, rettigheter osv, som kaller på en utdyping vi ikke får.
Lukker øynene
Her kunne det også med fordel kommet noen refleksjoner rundt forskjellene i holdninger hos de ulike aktørene i Vesten. Hvem tenker hva? Er Vesten en enhet eller et konglomerat av motstridende interesser?
Vi får inntrykk av at det hersker en oppgitthet og at verden utenfor det ulykkesrammede landet lukker øynene og lar dem holde på med sitt.
Men altså ikke alle. Noen har Wolasmal på lønningslista og ordner flybilletter og betaler husleia for henne der hun farter rundt. Kanskje også de må være like tilslørte som kvinnene og barna de vil hjelpe og beskytte? Og kanskje tilsløring er en like utbredt folkesport for vår tids mennesker som ansvarsfraskrivelse?
Slike tanker er det faktisk nødvendig å tenke nå, og denne boka gir næring til tankene.
