Bok: Landsbyen Gaotian i sentrum av Kina, midtens rike, er rammet av en underlig epidemi: Folk har begynt å gå i søvne. Det rammer stadig flere, og de drømmer mens de går: Noen jobber iherdig i søvne for å tjene penger og klare kvoter, andre rammes av dårlig samvittighet og kneler foran naboer for å be om unnskyldning eller tilstå gamle synder.
Natten vrimler alt opp, før det blir voldelig: I søvne angriper folk hverandre, de som er våkne raner søvngjengerne, før de selv blir tatt av søvnen. I løpet av en mørk natt kollapser hele bygda i et delirisk mareritt. Selv sola nekter å stå opp.
Dagen da solen døde
Skjønnlitteratur, Roman
«Et mareritt, en satire, en vakkert skildret voldsorgie: Nobelpriskandidat Yan Liankes roman ligner ingenting annet jeg har lest.»
Den kinesiske drøm
Vår forteller er den fjorten år gamle Niannian. Naboene kaller ham alle dum, selv gjør han sitt beste for å fortelle det han ser. Hans nabo, Yan Lianke, altså forfatteren av boka vi leser, har nemlig fått skrivesperre og kan ikke fortelle historien.
Selv er Niannian en stor beundrer av Yan Liankes tidligere bøker, selv om han gjengir alle titlene litt feil. At Lianke slik opptrer i sin egen bok er et meta-grep han har brukt før, men i denne verden overtatt av søvngjengeri og drømmer blir det enda et grep underligere, for hva er drøm og hva er virkelig, hvem drømmer og hvem blir drømt?
Selve drømmegrepet kan leses som en satirisk referanse til mottoet Kinas allmektige president lanserte før boka kom ut: «Den kinesiske drømmen».
Men her er drømmen både et mareritt, og en utforskning av hva mennesker ville gjøre hvis de var frie fra den våkne virkelighetens krav og rammer.
Et must for å forstå Gaza
Lager olja av de døde
Niannian hjelper til vanlig sine foreldre i en begravelsesbutikk, der de tjener penger på alt det døde mennesker trenger. Hans onkel er fryktet i landsbyen, han driver områdets krematorium. Myndighetene krever at alle skal kremeres, i strid med de tradisjonelle begravelsene.
Landsbybeboerne har prøvd å skjule sine døde, men Niannians far begynte sin karriere som angiver, og mot betaling tipset han svogeren med krematoriet.
Historien er enda mørkere: I krematoriet utvinner svogeren likolje. Den tapper han ut av de døde, og den vil han selge med fortjeneste. Når Niannians far oppdager dette angrer han sitt angiveri. Han begynner å kjøpe opp oljen selv.
Dette er vel å merke virkeligheten før natten da drømmene senker seg og folk begynner å gå i søvne. Og i søvne gjenopptar mange arbeidet: Hjulene må holdes i gang, penger må tjenes. Det er farlig, stadig faller noen i vannet og drukner.
Det er den kinesiske drømmen som mareritt.
De velstående og mektige i landsbyen fortsetter sitt rikmannsliv som søvngjengere, hvis de ikke planlegger hverandres død med forgiftede matretter. De fattige bruker situasjonen til å rane de forsvarsløse søvngjengerne og deres butikker.
Så ryktes det i distriktet at landsbyen er rammet og bøndene, noen våkne, men stadig flere som søvngjengere selv rykker inn i byen for å tjene på kaoset. Det hele utvikler seg til en grotesk og voldelig borgerkrig. Noen vil i drømme gjenopprette keiserveldet, andre samler seg bak røde faner. Som de søvngjengeraktige zombier de er flokker de seg bak faner for å krige mot hverandre.
«Fake news»
Yan Lianke forteller historien gjennom guttungen Niannian i korte, tidsmerkede avsnitt gjennom natten – helt til selv natten stopper: Solen står ikke opp og tiden blir stående fast på klokka seks. Da skjønner Niannians far hva han må gjøre, han vil tvinge fram lyset.
Men når solen igjen stiger på himmelen kommer også kommunikeet fra myndighetene:
Ingenting har egentlig skjedd, alt er bare rykter. Fake news. Alle skal rolig jobbe videre, alle kan sove trygt.
Skildringen av de zombielignende søvngjengerne er mettet med skarpe litterære bilder og fortellingen kommer fra et nesten umulig fortellerståsted: Niannian, skapt av forfatteren Yan Lianke, er igjen den som drømmer fram forfatteren Yan Lianke, som med sin skrivesperre ikke klarer å fortelle den historien vi faktisk leser.
Og historien: Er Niannian våken, eller er han også en av søvngjengerene som drømmer?
Det er handlingen som gjør Liankes bok til en skarp satire av Kina: Her er alle opptatt av penger og sitt eget beste, her er hundre hemmeligheter gjennom hundre år feiet under teppet. Men det er fortellergrepet som gjør fortellingen universelt gyldig: En mørk fabel om vår felles menneskelige tilstand: Vi er ikke bedre enn hva vi kunne finne på å gjøre i våre drømmer.
Det viser Yan Lianke oss på en mørk og mesterlig måte.
