Bok: Da historiker Marte Heian-Engdal dro på researchtur til Gaza i september i fjor, var planen hennes å skrive historien om en families dagligliv i denne okkuperte og gudsforjævlige enklaven i grenserommet mellom Egypt og Israel. Meningen var å reise ned igjen 10. oktober.
Hamas-massakrene i det sørvestlige Israel 7. oktober snudde opp ned på alt. Fra å skrive ei bok om storfamilien Al-Rantisis hverdag, måtte hun nå også forholde seg til en total krig der mesteparten av informasjonen kommer via WhatsApp eller andre sosiale medier.
Boka er blitt som et kinderegg. Heian-Engdal forteller om Israel-Gaza-konflikten, om Gazas historie og – på mikronivå – historien om Al-Rantisi-familien, før og under krigen.
«Et Gaza-liv»
Sakprosa
«Mange av historiene i boka er så detaljerte at man enkelte ganger får følelsen av å lese en roman.»
Dagen før massakrene
Forfatterens spesielle grep er at hun tidsmesssig plasserer Al-Rantisi-familien, som hun følger gjennom fire generasjoner, inn i den store fortellingen om Israel-Palestina-konflikten.
Heian-Engdal begynner boka om kvelden 6. oktober, bare noen timer før ekstremistgruppa Hamas går til et grusomt terrorangrep på israelsk jord og dreper over 1100 mennesker og tar rundt 250 gisler.
Et mageplask
Denne kvelden går hun til sengs i leiligheten i Oslo med ei grønn notatbok full av planer for turen. I Gaza forbereder skolegutten Osama på elleve år seg til morgendagens prøve i teknologi.
Allerede fra starten av krigen får flere av Al-Rantisi-familien føle israelske missiler, raketter, bomber og granater på nært hold. Huset deres blir ikke truffet, men de må sammen med tusenvis av andre flykte til al-Shifa-hospitalet i Gaza by. Vesle Iyas får med seg kjæledyret sitt, undulaten Kookie, som brakk nebbet under et sammenstøt med en dørkarm året før.
Heian-Engdal går opp hele familiens livsløp, helt fra de under etableringen av staten Israel i 1948 må flykte til Gaza, et område på 360 kvadratkilometer, sammen med 200 000 andre palestinere. Far i huset, Abdul-Malik, og sønnen Saleh klarer etter hvert å skaffe seg litt jord, for det er bønder de er.
Gjennom krigen som nå pågår er de små jordstykkene blitt ubrukelige.
Som å lese en roman
Det gir boka et ekstra pluss at forfatteren plasserer lokale hendelser inn i et mer globalt perspektiv, som når hun i detalj forteller om bryllupsforberedelser som pågår i Al-Rantisi-familien samtidig med at israelere og palestinere innleder hemmelige samtaler på Borregaard Hovedgård i Østfold om det som etter hvert skal bli Oslo-avtalen.
Kort tid etter, når avtalen feires over deler av verden, må brudeparet gifte seg under portforbud. For det er ingen fred i Gaza.
Dette er fortellingen om israelske overgrep, om lykke og sorg, om oppturer og nedturer i et av verdens mest fattigslige områder. Det er fortellingen om vanlige mennesker som ikke har andre mål i livet enn å leve så godt som mulig under de rådende omstendighetene. Og alle har de et håp om en dag å vende tilbake til landsbyen eller byen deres forfedre måtte forlate i 1948.
Heian-Engdal tar oss gjennom ikke mindre enn fire kriger før det virkelige helvetet bryter løs 7. oktober og Gazastripen etter hvert blir skutt i filler.
Mange av historiene i boka er så detaljerte at man enkelte ganger får følelsen av å lese en roman.
Marte Heian-Engdal har jobbet med Midtøsten i to tiår. Det er lett å forstå når man leser. Som akademiker skal hun også ha den rosen at hun skriver lett, med god fortellerstemme og med klare forståelige analyser. Hun har skrevet ei bok alle som interesserer seg for Midtøsten bør lese. Visste du for eksempel at Hamas begynte å bygge tunneler i Gaza allerede på 1980-tallet? Og at Gaza og Vestbredden gled fra hverandre lenge før Hamas tok makta i 2007?
Brennaktuell
Researchen til boka må ha vært formidabel. Heian-Engdal kom tett inn på Al-Rantisi-familien da hun besøkte Gaza i fjor høst og brukte stort sett all sin tid på å være sammen med dem. Til og med den palestinske maten beskriver hun i detalj – etter også å ha prøvd ut oppskrifter på kjøkkenet hjemme i Oslo.
Det er nesten som man kjenner lukta og smaken av Midtøsten.
Boka gir en glimrende skildring av livet i Gaza, men av og til synes jeg det blir vel mye skjønnmaling av forholdene mellom menneskene som bor der. Forfatteren kommer inn på politiske og familiære konflikter, men hun nevner ikke klan- og stammesystemet som eksisterer. I et så kaospreget samfunn som Gaza er det ofte de lokale klanlederne som utøver makt.
Og sjøl om bokas tittel er «Et Gaza-liv», savner jeg litt mer om hvordan Hamas har styrt og oppført seg i åra hun forteller om. Vi får vite at en av Al-Rantisi-sønnene i tillegg til den vanlige skolen går på en Hamas-styrt koranskole seks dager i uka, der tre dager går til religionsundervisning og tre dager til fotball. Men vi får for eksempel ingen forklaring på hvorfor fotballen får så stor plass. Bruker Hamas idretten til rekruttering og indoktrinering?
Kudos til forlaget som kan tilby sine lesere en brennaktuell bok, der handlingen går helt fram til januar i år.
