Hva hun tenker i dag, om at hun var kleptoman fra hun gikk i femte klasse og helt fram til den forunderlige dagen da hun var 17 år?
Ingrid Wetterstrand (40), som bor i Vänersborg i Sverige, svarer med klar og tydelig stemme i telefonen.
- Jeg tenker at det var en utvikling, en prosess der jeg ikke lenger hadde kontroll over min oppførsel. Det var en sterk opplevelse da jeg fyrte opp i tønna i hagen.
Hun stopper litt opp, fortsatt forundret over det som skjedde den gangen.
- Det var som om noe ble rykket ut av meg. Det var nærmest som en kreftsvulst som hadde blitt så stor at jeg nesten ikke klarte å puste.
Første gangen Ingrid stjal, var i femte klasse. Det var bare et innfall, en impuls, beskriver hun det som. Sammen med en kompis hadde hun blitt enig om at de skulle gå inn i en butikk.
Målet var å stjele en blyantspisser de allerede hadde sett seg ut. Bare fem minutter etter at hun kom hjem, tok samvittigheten henne.
Hun fortalte det til mora si, som ga klar beskjed om at dette var feil, tok henne i hånden og fulgte henne til butikken for å levere den tilbake.
- Hva gjorde at du fortsatte med å stjele?
- Jeg tror det handlet om min oppvekst, forteller Ingrid.
Hun vokste opp i en storfamilie bestående av mor, far og elleve søsken. Foreldrene var dypt troende, og Ingrid beskriver dem som varme og kjærlige. Det vanskelige var at de bare levde på farens lønn. Hjemme var det aldri penger til noe utover det helt nødvendige.
Ofte gikk Ingrid rundt og ønsket seg nye klær. Ofte var hun også sint på gud for at familien var så fattige.
- Å stjele var en oppdagelse av at jeg kunne skaffe meg det selv. Om jeg var smart. Jeg ble dyktig på det og var god på å manipulere.
Bråstopp: Du må punge ut
For tyveriet av blyantspisseren vekket en slags avhengighet i henne. Som hos en alkoholiker som ikke kan la være med å drikke, som alltid venter på den neste dråpen som kan lindre.
Så Ingrid fortsatte med å stjele, både alene og sammen med venner. For å forklare familien hvor de stadig nye tingene kom fra, fant hun på den ene løgnen etter den andre.
Til en rennende elv av små hvite løgner, som i sum overbeviste familien om at hun var en person som aldri ville finne på å stjele.
- Følt på stort press
En av historiene var at hun hadde en rik venninne, som fikk så mange ting hun ikke brukte selv.
- Det var dette som gjorde at jeg fikk det så dårlig. Jeg likte ikke den jeg hadde blitt. At jeg var så falsk og full av løgner. Det var et «fake» liv, ikke et ekte liv.
Ingrid ble aldri oppdaget eller anmeldt for tyveriene.
- Hva var det som gjorde at du fortsatte med å stjele, tross mye dårlig samvittighet?
- Det var mye adrenalin. Når jeg kom inn i en butikk så jeg etter varer uten alarm … Der og da kjentes det riktig, de vanskelige følelsene kom etterpå. Innsikten kom ofte med løgnen - når jeg måtte forklare hvor tingene kom fra.
- Jeg var fanget i egen kropp
- På hvilke måter ble du preget av det?
- Jeg tror ikke det ble lagt merke til utad, men jeg var veldig tynget innvendig.
Flere ganger tok hun kontakt med sjelesørgere i kirken for å få hjelp, men ingen klarte å gjøre en forskjell.
Tvert imot forverret kleptomanien seg, og toppet seg da hun begynte på videregående i Gøteborg. Da måtte hun ta bussen inn til byen, og gå gjennom gatene med butikker tett i tett.
- Det var så mange fristelser. Det hadde så sterkt grep på meg, forklarer Ingrid.
Da hun ble 17 år og gikk i andre klasse på videregående, nådde hun et bunnpunkt.
- Da hadde jeg det såpass dårlig, at jeg ikke klarte å se meg selv i speilet. Jeg syntes jeg var mindre og mindre verdt.
- Jeg lå på sengen og gråt, og sa til gud, at «nå må du hjelpe meg, jeg har det så dårlig at jeg ikke vil leve lenger.»
Hun forteller at hun opplevde å høre en mild, snill og varm, indre stemme som fortalte henne hva hun skulle gjøre.
Alderen sjokkerer: - Du tuller?
Hun hentet en rull med store poser, og samlet sammen alle tingene hun hadde stjålet. Flere hadde hun gitt i gave til søsknene sine. Nå la hun alt i søppelsekken.
- Sekken var helt full .. med nesten hele min garderobe i også.
Ingrid blir litt lattermild.
- Jeg lurte på hva jeg skulle ha på meg nesten dag. Samtidig ville jeg bare bli helt ren.
Hun tømte innholdet i posen i en tønne i hagen, før hun tente på.
- Det var helt vindstille da jeg tente på. Det var plast og klær som man egentlig ikke skal brenne, innrømmer hun.
Nettet koker
Hun ble ikke bare fri fra kleptomanien da hun satte fyr på alt hun hadde stjålet, men fikk også livsgleden tilbake - sammen med viljen til å gjøre godt og en takknemlighet til livet.
- Jeg ble mer avslappet og trygg med det jeg hadde, og hadde ikke lenger en lengsel etter det jeg ikke hadde og ikke kunne få.
Dropp denne uvanen under flyturen
I dag er Ingrid godt etablert med sin egen storfamilie. Med ektemannen gjennom 19 år, har hun fire barn. I tillegg er hun også fostermor til fire.
Hun sammenlikner kleptomanien med en avhengighet på lik linje med alkohol. Og slik alkoholikere må rydde unna alt av alkohol for å bli fri fra den, mener Ingrid det samme gjelder for kleptomane.
- Og selv om du ikke har en tro, så tror jeg på at du kan få hjelp om du ber likevel. Eller du kan låne en annens tro - en venns tro rekker.
Kritiseres for dette
En novemberdag i 2022 fikk Ingrid det hun beskriver som «et nytt kall», en oppfordring om å bli prest.
Det skjedde på en morgenmesse i Klosterkyrkan i Vadstena.
- Da var som om det ikke fantes noe mer naturlig for meg, sier Ingrid. Nå studerer hun til å bli prest i den svenske kirken.
- Om noen kommer til deg med sin kleptomani - hva vil du si?
- Jeg ville først og fremst be en bønn sammen med personen for å få hjelp og ledelse. Men for å bli fri må man virkelig ville bli fri, understreker Ingrid.
