ALBUM: Willie Nelson fylte 91 år for en måned siden og gir ut et nytt album i morgen. Det skulle altså ta «hele» åtte måneder fra han ga ut sitt forrige album, Grammy-nominerte «Bluegrass»! Det er lenge i Willie-målestokk. Den gamle «gubben» er bare makeløs!
«The Border»
Willie Nelson
Country
«Makeløse Willie.»
Mens det forrige albumet besto av tolv gamle Willie-låter i bluegrass-tapning, har han her skrevet fire nye sammen med sin faste produsent de siste åra, veteranen Buddy Cannon. Jeg kjenner ikke til noen andre artister som er like produktive og aktive i en alder av 91!
Variert
Tradisjonell country ligger i bunnen på «The Border», krydret med fine produksjonsdetaljer fra produsent Cannon og bandet. Det kunne blitt forutsigbart og «nok en Willie-plate», men han er ikke der. Av de faste «våpendragerne» er det bare munnspiller Mickey Raphael som er med fra familiebandet. De andre er borte nå. Blant de øvrige musikerne merker vi oss blant andre Bobby Terry (diverse gitarer), James Mitchell (el-gitar), Jim «Moose» Brown fra Bob Segers band ( tangenter/synth) og Barry Bales fra Alison Krauss & Union Station (ståbass).
På grensa
Willie har stor treffsikkerhet når det gjelder å velge de rette låtene når han vil tolke andre. Her har han plukket sanger som kunne vært skrevet av ham, fra den suverene tex mex-inspirerte åpningen «The Border», den ene av to signert Rodney Crowell, som omhandler et fortsatt brennhett tema i USA, til Shawn Camp & Monty Holmes' western swing-inspirerte «Made In Texas» (tekstlinja «I'm proud to say I'm made in Texas» er noe Willie lett stiller seg bak). Mike Reids «Nobody Knows Me Like You» er også blant albumets høydepunkter.
Willie har også en fabelaktig evne til å skrive gode låter sjøl i langt framskreden alder. De siste åra har de ofte handlet om å bli gammel og om å miste venner. En juvel blant disse er «Something You Get Through» fra 2018. Albumet, der han også synger «I don't go to funerals, and I won't go to mine», het passende nok «Last Man Standing», og han er her ennå.
Frykter ikke døden
Unike Willie
Det er vanskelig å forklare med noen få setninger hvorfor Willie er så unik, men jeg gjør et forsøk i fire punkter:
Låtskrivingen: Da Willie fylte 90 år i fjor lagde jeg en spilleliste med 90 låter. Det er ikke én av de låtene jeg kunne tenke meg å fjerne fra lista, og mange andre sto i kø. Han har så mange av dem at det nesten er skremmende. Dessuten har han gjort glimrende tolkninger av andres låter. Tenk bare på «Blue Eyes Crying In the Rain» og «Always on My Mind»!
Gitarspillet: Ingen spiller gitar som ham, inspirert av Django Reinhardt. Gitaren hans er en gammel og slitt Martin, med nylonstrenger, som har fått navnet Trigger. Spillestilen er lett gjenkjennelig, ofte med det som må være improviserte solopartier som «tar litt av».
Fraseringene: Ingen synger som Willie. De siste åra har han begynt å «skjelve» mer, men vokalen er like rein som den klareste bekk. Han har en vokalstil som er noe for seg sjøl, der han ofte går egne veier og gjerne henger litt etter, før han henter seg inn igjen på forunderlig vis.
Tilstedeværelsen: Willie har alltid satt publikum høyt, og i gamle dager kom han ut på scenekanten og signerte hva det måtte være til alle var fornøyd. Jeg har sjøl opplevd det. Det var sånn jeg fikk min første Willie-autograf, på bygda i Minnesota for 31 år siden. Hans innsats for å hjelpe USAs utsatte bønder gjennom «Farm Aid» er desuten i en særstilling, og har gitt ham mange venner.
Willie Nelsons oppsiktsvekkende kjærlighetsliv
Historiefortelleren
De siste albumene til Willie har vært noe ujevne - sjøl om han så seint som ifjor fikk to Grammy-priser i countrysjangeren (beste album og beste soloopptreden) for «A Beautiful Time» (2022).
Det som gjør det albumet bladet Texas Monthly har funnet ut er nummer 152 (!) i rekka til ett av hans beste med nyskrevne sanger på mange år er variasjonen i uttrykket og den jevne kvaliteten på materialet. Det er nemlig ikke lett å vite med Willie, for det fins så mange innspillinger der ute at han har mistet tellinga sjøl.
Historiefortelleren Willie Nelson er i sitt ess når han i en av sine nye sanger, «How Much Does It Cost», synger:
«There are three sides to every story,
we've got yours, mine and the truth
But don't worry, it will all come out in the wash»
Willie Nelson feirer 85-årsdagen med flott album
Fortsatt åndsfrisk
Sjøl er Willie såvidt jeg vet klar i hodet, som vi sier, men nyskrevne «What If I'm Out Of My Mind» handler trolig om noe mange er redde for når alderen tynger. Jeg vil også trekke fram hans «Once Upon A Yesterday», der han er tilbakeskuende og løfter hatten for noen gamle helter som har lært ham noe om livet:
«We heard them sing on Saturday night
Kitty and Roy and Hank
And for a lot of what we know of love and truth
We have them to thank»
PS. Skjekk også ut dobbeltalbumet «Long Story Short: Willie Nelson 90 (Live at the Hollywood Bowl)», der noen av dagens største countrystjerner tolket 39 av hans sanger i forbindelse med 90-årsdagen i fjor. DS
