KONSERT: Det er dumt å henge seg for mye opp i alder, men mannen som står på scenen er 79 år gammel - og imponerende frisk og rask, også etter drøyt to timer på scenen nesten uten opphold.
Rod Stewart: «Live in Concert - One Last Time»
«Sir Rod holder koken!»
Det hjelper kanskje at han har et ungt band bak seg som spiller det meste som kan spilles, fra gitarer, bass og trommer til fele, harpe og saksofon m.m. Men det viktigste instrumentet har hovedpersonen, Sir Roderick David Stewart - fra London, men lidenskapelig opptatt av skotske Celtic Football Club. Det kommer tydelig fram under showet, og kulminerer med at han kaster ut en rekke fotballer til publikum etter å ha hyllet heltene på bakveggen.
Rustne Rod
Rod har alltid vært en tolker, så det er naturlig nok mange coverlåter i settet, fra Van Morrison, Cat Stevens og Tom Waits til en bluesstandard som «I'd Rather Go Blind».
Å skrive at stemmen er rusten i starten kan forstås riktig i mange sammenhenger, men her blir det feil. Den har jo alltid vært rusten. Det er jo nærmest et varemerke ved siden av den luftige sveisen. Men under de to-tre første låtene er ikke stemmen helt på stell. Det retter seg raskt, sjøl om vokalen på «Tonight I'm Yours (Don't Hurt Me)» har høy surhetsgrad. Vi kaller det startproblemer.
Heldigvis er dette også en av de få gangene det er noen som helst grunn til å klage på Rod The Mod i kveld. Stemmen blir bedre og bedre, med en foreløpig topp, på alle plan, med «Maggie May» og nevnte «I’d Rather Go Blind». Sistnevnte lærte han av Fleetwod Macs Christine McVie «den gang hun var med i ei gruppe kalt Chicken Poo». Eh, hva sa du, Tod? Gruppa het vitterlig Chicken Shack, men Etta James er nok den som har gjort den mest kjent.
Nedstrippet
«Young Turks» følger, og for siste gang sliter han med å treffe vokalt. Det skjer på de raske låtene. Og han er jo tross alt bare et menneske han også,. Dessuten er det jo ikke så mange av disse låtene.
På påfølgende «Downtown Train» er han tilbake i register, og med Van Morrisons «Have I Told You Lately» i jazz-tapning når han topp-punktet. Her viser han hva som bor i ham - og stemmen hans. En helt fantastisk, nedstrippet versjon med kontrabass og akustisk gitar - og litt til.
Bandet, som teller 14 medlemmer av beste sort, er ellers høyst til stede, med to gitarister det virkelig gnistrer av. Rod kan selvfølgelig velge musikere fra øverste hylle. Sceneriggen er også et rent fyrverkeri i farger og skjermer.
Kostymeskifter
Rod & Co. er litt over halvveis, og han virker ikke sliten en gang. Han har allerede hatt ett kostymeskifte til ei skjorte med et bilde av Faces, lagd av sønnen, mens bandet legger inn et langt instrumentalparti i, selvfølgelig, «Forever Young»!
Ganske raskt er det på tide å bytte antrekk igjen, mens de kvinnelige medlemmene i bandet synger «I’m Every Woman». Og de skjemmer på ingen måte ut Rod, mens han får en pust i bakken bak scenen. Han er faktisk menneskelig, altså!
Ukraina
Tilbake, nå i ei blå jakke som glitrer, er vi på vei inn i den «politiske» delen av konserten. «Rhythm of my Heart» dedikeres til det ukrainske folket og Volodymyr Zelenskyj, mens «People Get Ready» tar for seg rasemotsetninger, begge med realistiske filmer på bakveggen. Rod er aldri bedre enn akkurat nå.
Etter fire nye låter er det nytt kostymeskifte og en ørliten hvil mens damene synger «Lady Marmalade». Men festen er ikke slutt. Han lover 25 låter. Den 25. kom med «Sailing», som kan virke som en naturlig og åpenbar avslutning etter drøyt to timer. Men - «Sailing» har ikke alltid vært med under turneen, så han må ha likt seg veldig godt i Oslos storstue - nå med kapteinslue på. Ikke Rods beste sang, men lighterne kommer fram.
Siste gang?
Det står «One Last Time» på billetten, men tror vi på det? Vel, det er høyst sannsynlig, ihvertfall her i Norge, siden det er hele elleve år siden Sir Rod opptrådte på Norwegian Wood i Oslo. Da hadde det gått sju år siden han sang for 20.000 på en konsert Norsk Kreftforening var medarrangør for i Nevlunghavn.
Den konserten var ikke spesielt spennende. Kanskje hadde det noe med at det foregikk ute og at det regnet og at det var lyst. En konsert med en artist som Rod Stewart blir enda bedre med litt staffasje. Det fikk vi til gagns i Oslo Spektrum i kveld.
Utsolgt
Rod har gitt ut plater hele veien siden solodebuten i 1969, seinest i februar i år. Sammen med musikeren og tv-profilen Jools Holland ga han ut «Swing Fever», som sjangermessig er sjølforklarende. På begynnelsen av 2000-tallet startet han sin hyllest av «den amerikanske sangboka». Det ble fem album med evergreens og gamle låter, men svært få av disse har funnet veien til scenen.
«One More Time» fra hans siste soloalbum, «The Tears of Hercules» (2021), går over høyttalerne idet publikum forlater salen. Det er tydelig at gammelt er best live!
