Bok: «Han var den typen magiker som får pule. Det er jeg sikker på, for jeg så ham gjøre det. Kjærligheten skal ikke skjules for barna, sa han og lot oss skvalpe rundt i senga mens han lå med mamma.»
Hils på syv år gamle Andrev. Han bor med far og mor og to småsøsken på et hippiesmåbruk i en sving på vei til Norrköping. Faren, som han kaller «Plantemagikeren», har svindlet til seg en livsvarig invalidepensjon og er overbevist om at vegansk mat, urter og månedlige tarmskyllinger med lavendelvann gir ham evig liv.
Etter å ha inntatt store mengder sopp og sprit liker han å holde lange foredrag om sin egen fortreffelighet. Hvis Andrev og moren ikke lytter, får de seg en lusing eller to, alternativt et hardt slag i mellomgulvet. I jula 1983, da denne fortellingen starter, slår «Plantemagikeren» Andrev så hardt at gutten faller og silblør.
Moren skriker: «Han er ikke den ordentlige pappaen din. En ordentlig pappa ville aldri gjøre sånt mot barnet sitt.»
Jævla menn
Skjønnlitteratur, Roman
«En oppvekstroman av de helt sjeldne»
Kriminelle stefedre
«Jeg vet ikke hvordan pappaer begynner og slutter, men jeg skal snart forstå at familiens grenser er diffus, og at pappaer kan smette inn og ut på kort tid», skriver Andrev med det fantastisk barnlige billedspråket som gjennomsyrer boka.
Andrev blir uforholdsmessig glad over ikke �� være sønn av den forhatte mannen, men det eneste moren avslører om hans biologiske far, er at han bor langt borte, og har langt sort hår. I det stille kaller han faren Indianer, slik nesten samtlige i denne selvbiografiske romanen får kallenavn. Ifølge Walden delvis for å beskytte seg mot de av hans kriminelle stefedre som fremdeles lever.
Den prisbelønte journalisten fikk (høyst fortjent) den svenske Augustprisen for denne debuten, der vi følger Andrev gjennom syv år og like mange stefedre.
Samtlige av dem er «jævla menn» ifølge morens bestevenninne. Andrevs kjærlige, naive og festglade mor finner stadig nye menn, den ene mer håpløs enn den andre.
Om en av dem skriver Andrev: «Det er som om han blir smuglet inn del for del, som et byggesett av en pappa. Han er ei jakke i gangen, et par jeans i skittentøyskurven, en stemme på kjøkkenet om natta. Han er noe hun sakte setter sammen i ly av mørket, og vil vise oss så fort hun har fått ham til å virke.»
Viktig og ellevilt
Drapsforsøk og pornoblader
Det er «Kunstneren», som ikke er spesielt flink til å tegne, men desto bedre til å drikke og fortelle morsomme historier. Det er den gullkjedebehengte «Morderen» som gir Andrev et akvarium, som han senere hiver i veggen. «Morderen» er nemlig sjalu, fordi «alle vil ligge med mamma», ifølge Andrevs lillesøster.
Den verste og farligste er likevel «Tyven». Han prøver å drepe Andrevs mor ved å drukne henne i badekaret. Moren blir reddet av at Andrevs lillesøster biter seg fast i «Tyvens rygg», mens den livredde Andrev gjemmer seg under dyna.
«Jævla menn» er først og fremst et ganske fantastisk og lite selvheroiserende portrett av forfatteren som liten gutt. En taper som finner venner som står enda lenger nede på rangstigen enn han, for da forlater de ham ikke. I en bok som også har noen vidunderlige historier om hemmelige pornoblader og tenåringskjærlighet.
Inspirert av Erlend Loe
Det brutale innholdet er fortalt med en avdempet barnlig tilforlatelighet og de mest utrolige bilder som gjennomgående er preget av humor. Walden skal være inspirert av Erlend Loe, og til tider er denne boka utrolig vittig.
Som da Andrev ser på tv at Oluf Palme er drept, og går inn på soverommet for å fortelle det til moren: «Hun er liksom tredd på «Kunstneren», utstrukket og tettsittende som en ventilgummi. Det ligner på sånt vi fant i bladene i syrinenes land. Skal han bli pappaen min nå, tenker jeg. Men jeg sier det ikke. Jeg sier at Olof Palme har blitt drept, og da er det mammas tur til å skrike høyt. Hun løper med dyna rundt kroppen og gråter foran TV-en. Jeg har en mistanke om at hun gjør det for at jeg skal glemme det jeg så.»
Waldens mor, som ikke kommer særlig godt ut av denne fortellingen, er i levende live og skal ha hjulpet sønnen med faktaopplysninger under skrivingen. Også hun er et offer. Et sted forteller hun sønnen om sin psykopatiske stefar Ivan Klingborn, som dengte henne og søsknene, men som selv overlevde alt – til og med en bilulykke som hele Stockholm snakket om.
Andrev tror henne ikke fordi hun gjerne lyver litt for å pynte på historier. Tre tiår senere leter han i avisarkivene og finner en forside om nettopp Ivan Klingborn, som mirakuløst overlevde en dramatisk bilulykke.
Disse faktasjekkene og frampekene er som alt annet i denne boka så utrolig elegante, i en fortelling som også er en av få virkelig gode åttitallsromaner.
