Bok: I 2019 ble Farmasi-giganten Johnson & Johnson dømt til å betale over fem milliarder i erstatning etter det som har blitt omtalt som opioidepidemien i USA. Før det hadde legemiddelfirmaet Purdue Pharma punget ut med nær ti milliarder i erstatning til de mange ofrene for det sterkt avhengighetsdannende smertestillende middelet oxykodon.
Purdue hadde da tjent seg styrtrike på å pushe legemiddelet på de fattigste strøkene i USA, med forsikringer om at medikamentet var helt ufarlig.
«OxyContin, Guds gave til en permittert gruvemann med rygg- og nakkeknokler som skraper som en sekk med grus. Til den lute dama som jobber doble skift på Dollar General med ødelagte knær og ADHD-barnebarn hun oppdrar aleine» heter det i denne boka som er lagt til den avsidesliggende og lutfattige fjellregionen Appalachene.
Demon Copperhead
Skjønnlitteratur, Roman
«En løp-og-kjøp om amerikanske Hillbillyer»
Gutten med seiershetta
De ble spesielt hardt rammet av epidemien, som i USA tar flere liv enn trafikkulykker. Det er fra denne regionen ordet Hillbilly stammer, og for de som er gamle nok til å huske tegneserien om den late og forfyllede hustyrannen Snøfte Smith, er han arketypen på en fjellbonde fra området.
Både opioidepidemien og de tegneserie-arketypiske fordommene mot de forhatte bondetampene fra Appalachia er tema i denne boka, som på sitt vis er en kjærlighetserklæring til menneskene der.
Det er også en dannelsesroman om Demon Copperhead. Han har alle odds mot seg. Født i en campingvogn av en rusavhengig mor, som knapt var bevisst da han ploppet ut på gulvet omhyllet av sin egen fosterpose, eller seierhette som det heter på folkemunne.
Seierhetten betyr at han hvertfall ikke vil drukne, slik hans far gjorde noen måneder før Demon ble født. Gutten arver farens mørke hud, ildrøde hår og grønne øyne. Faren var nemlig en Melungeon: «Disse folka var blanda, alle mulige farger pluss cherokee og i tillegg portugisere, som var en egen greie en gang i tida, ikke hvite».
Tammere enn tidligere
Tett opp mot Dickens
Som tittelen tilsier, har den kritikerroste og prisvinnende amerikanske forfatteren Barbara Ringvolver lagt handling, navn og karakterer tett opp mot Charles Dickens´«David Copperfield» (1850).
Demon får i likhet med David en sadistisk stefar som denger han gul og blå. Han settes bort, og barndommen blir en helvetesreise gjennom USAs begredelige barnevern og fosterhjem:
«Vi fikk mat, men aldri helt nok, og var aldri helt ferdige med jobben heller, eller helt varme på føttene», skriver han om oppholdet på en forfallen svinesti av en tobakksfarm.
Han bor deretter på vaskerommet hos en familie som underslår pengene hans, og setter han i arbeid på en søppelplass der de fremstiller meth: Sulten, illeluktende og hundset med på skolen, der de gir han navn som Bæsjehue, Taper, Søppel og Rævtryne.
En overflod
Bokas gjennomført energiske og autentiske stil - suverent ivaretatt av oversetteren Kirsti Vogt – gjør boka til en fryd å lese.
Like generøs er overfloden av de mest forunderlige karakter denne velfortjente Pulizerpris-vinnende romanen byr på. Det er den alltid optimistiske og gode fosterbarnsgutten Tommy, den vakre og selvsikre barndomskjæresten Emmy og den eksentriske Agnes. Det er Demons mannhaftige bestemor som, i likhet med David Copperfields grandtante, avskyr menn.
Det er det gode Peggot-ekteparet, som tar seg av barn, barnebarn og Demon, der alle etterhvert blir ofre for vold, rus, slue leger og farlige langere. Og det er den livsfarlige sjarmøren og quarterback-stjerna Fast Forward.
Først og fremst er det Demon med seiershetten. Den beskytter han mot det helvete hans barndom, ungdom og tidlige voksenliv byr på. Han er begavet på skolen og et vidunderbarn på football-banen, men tuller det hele tida til for seg.
Visse steder blir boka vel skravlete, men du gode gud for en fryd det er å lese denne egentlig rystende romanen.
