Bok: På et vis er det nesten ikke en roman, mer et essay kledd ut som fiksjon. Men sett fra en annen vinkel er «Trollmannen fra Kreml» nettopp en roman, en riktig gotisk en, med ekko fra både Victoriatiden og Dostojevski. Og nettopp ved å være to ting samtidig understreker formen budskapet:
Velkommen til et Kreml hvor alt er manipulasjon, ingenting er slik det virker, et slott med løkformede spir der løgn og sannhet har gått opp i en høyere enhet.
Trollmannen fra Kreml
Roman
«En roman til å lære noe av: da Empoli dissekerer Putins maktregime med mørke setninger skarpe nok til at du kan skjære deg på dem.»
En virkelighet der Putin er tsar og den hyperkyniske nihilisten Vadim Baranov er hans rådgiver, hans Raskolnikov, eller hans Machiavelli.
Dette er mørkt. Det er også morsomt og så skarpt fortalt at hjernen din lett kan skjære seg på setningene.
For dette er en roman, men en rekke av romanskikkelsene er virkelige: Putin er nevnt, men også oligarker som Mikhail Khodorkovskij (milliardæren som prøvde å yppe mot Putin og havnet i fengsel i Sibir, eller Boris Berezovskij (som rømte til London, men ble funnet hengt i sitt eget kashmirskjerf, under mystiske omstendigheter).
Spøkelseshuset
Disse virkelige skikkelsene er satt inn i en romanstruktur som både knirker som et spøkelseshus fra Victoriatiden, og samtidig virker helt riktig for den grøsseren vi blir fortalt:
I rammehistorien møter vi en litteraturinteressert akademiker fra vesten som blir invitert til et møte med den fiktive og mystiske Vadim Baranov, Putins tidligere mektige rådgiver for propaganda, som nå har trukket seg fra all offentlig virksomhet.
En svart Mercedes bringer ham til en gammel villa full av bøker. Der, i løpet av en natt, forteller Baranov ham sin historie: Hvordan han gikk fra teaterregissør, til å bli plukket opp som et stortalent av oligarkene.
Deretter rykket Baranov videre opp til å bli tsarens, altså Putins, nærmeste rådgiver. Og rammehistorien forsvinner mens han forteller gjennom natten: Om oligarkenes manglende evne til å se at Putin var farlig også for dem, om hvordan han selv gjorde seg nyttig for Putin.
I Baranovs mørke verden finnes ingen ideologi, bare makt.
«Hodet er fullt av stemmer»
Mørkt maktspill
For Baranov er det mer spennende å regissere virkeligheten, enn noe teater. Spillet handler alltid om å øke makten, vokte den, beholde den.
Ideologi er selvsagt et nyttig verktøy, hvis man kan få folk til å tro på slikt. Og det er Baranovs hemmelige evne: Han kan manipulere folk.
For sin tsar former han Russland om til et liksomdemokrati: Et politisk landskap der de ikke bare styrer myndighet, part og regjering, men også lager seg sin egen, lojale opposisjon.
Baranov etablerer partier, han støtter opposisjonen, både på høyre og venstre side – han gir dissidentene nok rep til å henge seg i.
Resultatet er et Russland der ingen kan stole på at noe er det det gir seg ut for, der løgn er sannhet og sannhet løgn. Det er et landskap der Putin kan styre som han selv vil, der hans gamle kompiser blir stadig rikere og stadig lydigere.
Baranov former en nasjon der alle som prøver å protestere merker at grunnen bare sklir vekk under føttene deres. Politikk blir som postmoderne kunst.
Vi fascineres så mye at vi nesten glemmer hans ondskap.
Virkelig forbilde
Men dette er selvsagt en roman. Eller, ikke helt.
For Baranov er tydelig basert på en virkelig karakter: Vladislav Surkov var i mange år Putins rådgiver, en mektig skikkelse i Kremls mørkeste rom. Hans løpebane er identisk med Baranov, med studier i teater før han ble PR-mann, spinndoktor, og propagandaminister.
Surkov syntes å leke seg med rollen, han publiserte selv en roman under et pseudonym (en mannlig utgave av hans kones navn) der han skildret korrupsjonen og manipulasjonen i Russland og i russiske medier. Den praksisen han selv hadde dyrket fram og praktiserte med stor iver.
For få år siden trakk Surkov seg tilbake, slik Baranov har gjort i denne boka. Spillet, den kyniske manipulasjonen, ga ikke lenger like stor glede. Eller: han fikk sparken. Eller: Han ble fengslet.
I den russiske virkeligheten, som i romanen, finnes det tilsynelatende ingenting sikkert å gripe fast i.
Det viser seg også i Baranovs tilsynelatende omvendelse mot slutten: Den virker så lite konstruert og lite sannsynlig at man griper seg i å lure på om det er Baranovs romanskikkelse, fortelleren i romanen, eller Giuliano da Empoli som har diktet den opp.
Debutroman
Dette er Giuliano da Empolis første roman. Til vanlig skriver han politiske essays. Her skriver han på en vis virkelighetslitteratur med basis i sakprosaen.
For å skildre Kreml passet fiksjonen tydeligvis best: Boka vant den store prisen fra den franske akademi, og vant nesten Goncourtprisen, det måtte 14 avstemninger til før et annet verk til slutt vant.
Selv om selve romankonstruksjonen med sin doble rammehistorie knirker, fungerer teksten strålende på setningsnivå – her glitrer spissformuleringene om kapp med filosofiske aforismer, alle montert på et smykke av referanser og henvisninger.
