BOK: «Det har gått dager uten søvn, uker uten hvile. Bak frontallappene fyrer synapsene i vill uorden. Hodet er fullt av stemmer som hvisker, stemmer som roper, et sammensurium av innskutte bisetninger i ufullførte resonnementer. Bare ett er sikkert: Han må dø før onsdag.»
Det kunne vært prologen til en krimroman. Det er det ikke.
Det er Lars Elling som beskriver sin venn Stian Carstensens utallige forsøk på å ta livet sitt.
Carstensen lyktes ikke. Fire år seinere, etter et langt opphold på psykiatriske institusjoner, ga den genierklærte multiinstrumentalisten ut hovedverket «Musical sanatorium». Dobbeltalbumet er ifølge Elling en løpende kommentar og dokumentasjon av komponistens fullstendige sammenbrudd og gradvise tilheling gjennom musikken. Selv har jeg aldri lest en så enstemmig panegyrisk mottakelse av et kunstverk – der nesten samtlige anmeldere bruker ordet geni i ulike former om Carstensen.
«Ved porten til stillhetens skog. En fortelling om vennskap, kunsten og den ulydige hjernen»
Sakprosa
«Ellings mange refleksjoner rundt galskap og kunst er så godt og overbevisende at det alene gjør boka verd en sekser.»
Etter å ha hørt verket – og lest denne boka – er det lett å forstå at geniforklaringen ligger løst om denne folkelige elitisten med absolutt gehør.
Carstensen ble født på Eidsvoll i en slekt av damvoktere som ble musikanter etter at Carstensens farfar ble utsatt for en alvorlig ulykke. Farfaren begynte å spille trekkspill:
«Denne Jules Verneaktige maskinen med tusenvis av stemmer inni seg, én stemme for hver følelse som ikke har ord».
Farfaren lærte opp Stians far, som igjen underviste Stian, som igjen underviste sin eldste sønn, Gabriel.
Overbevisende
Carstensen selv er inspirert av jazz og særlig bulgarsk folkemusikk og spiller også gitar, banjo og fløyte. Elling bruker et sted ordet «assosiasjonstourette» om vennens unike musikalske talent. Noe av det samme kan sies om «Ved porten av stillhetens skog», som handler like mye om Elling selv som Carstensen og hans verk.
Boka er springende og assosiativ, kunnskapsrik og anekdotisk, sammensatt av Ellings egne barndomsminner, farens brutale kreftdød, morens psykiske sykdom, Ellings virke som billedkunstner og musiker og hans mange refleksjoner rundt galskap og kunst.
Dette siste – om kunst – er så godt og overbevisende at det alene gjør boka verd en sekser.
En skygge av seg selv
Usårlig og nysgjerrig
Den røde tråden er Stian Carstensen og verket «Musical sanatorium». Elling møtte ham første gang i 2011 på Gamle Ormelet på Tjøme, der Carstensen spilte trekkspill: «Med Stian opplevde jeg den musikalske ekvivalenten til min egen hjernes ulydighet: Han var langt inne i Beethoven, og så plutselig, via en mystisk assosiasjon, ramlet han inn i «Fugledansen», som via en brå synkope ble til «Take On Me». Og det opplevdes stringent og logisk. Ikke rart i det hele tatt. Jeg hørte, gjennom alle de barokke innfallene, at melodier og riff er et slags historisk og kulturelt felleseie». Elling forteller om en Stian som ved deres første møte var selvsikker, usårlig og nysgjerrig på alt – et bilde som Elling prøver å holde fast ved gjennom vennens mange alvorlige sykdomsperioder, med en hjerne som aldri får hvile, men bare spinner og spinner.
Et krigsrop
«'Musical sanatorium' åpner med et brak. Eller et krigsrop. Trommer og sekkepiper spiller opp, og man ser for seg skotter i kilt eller tyrkere i posebukser og fess, fra den tiden da det alltid foregikk en liten krig man kunne sende unge gutter i – for å herde og gjøre menn av dem. Lyden av davul og zurna, altså skalmeie (en slags sekkepipe) og tromme, kan til denne dag få tyrkernes erkefiender bulgarerne til å blekne».
Dette er et eksempel på det fantastiske billedspråket som gjennomsyrer boka.
Selve verket blir et slags nav, der kapitlene bærer titlene til de ulike musikalske stykkene i verket.
Eksempelvis «tarantella cerebellum», der vi får historikken til dansen, leksikalsk info om cerebellum eller lillehjernen, tar en svipptur innom Henrik Ibsen, før Elling beskriver strengeinstrumentet cimbalom som har stykkets solostemme, for så å assosiere seg fram til dødsboet etter faren.
«For å skrive gjaldt det å finne skjæringspunktet mellom smerte, bedøvelse og klar tanke», skriver Elling et sted om skriveprosessen bak romanen «Fyrstene av Finntjern» (2023), der han – forteller han – sendte handlingen i alle retninger. Det samme kan sies om denne boka, som mange muligens mener er overlesset med språklige bilder og elleville assosiasjoner. Selv synes jeg den er vidunderlig, aller helst fordi Elling klarer å si noe om god kunst – ekte kunst – gjennom de underligste og mest overraskende omveier, sidespor og blindspor.
Men først og fremst er det en lysende original og innsiktsfull kjærlighetserklæring til universalgeniet Stian Carstensen.
