Bok: Dette er Aina Villangers femte bok med egne tekster. Etter debutboka fra 2012, som framsto som en tilsynelatende frittflytende strøm av assossiasjoner, ga hun i 2017 ut «Baugeids bok», der de dikteriske krumspringene ble innrammet på en ganske annerledes måte: Her satte Villanger sammen ulike former for tekster, blant annet utdrag fra tekster skrevet i middelalderen, med kildene angitt i en litteraturliste til slutt. Slik sett var boka bare delvis «oppdiktet», og i like stor grad «dokumentarisk».
Der «Nattnød» fra 2019 var en diktsamling med et enklere språklig uttrykk, var «Onkel Arne og månen» fra 2021 igjen dokumentarisk, ved at diktene ble kombinert med blant annet nyhetsmeldinger fra USA på slutten av 1960-tallet og psykiatriske pasientjournaler fra samme tid.
I årets bok er det dokumentariske nedtonet. Her er det snarere slik at poeten lar de kreative innfallene strømme på. Ikke siden debutboka har Villanger tillatt seg så fri dressur.
Samtidig er det åpenbart at poeten har høstet vesentlige lærdommer fra alle sine tidligere eksperimenter. «Begynnelsen er nær» er en innfallsrik og vital diktsamling. Her finner vi Villanger på sitt aller beste, og det sier ikke lite.
Begynnelsen er nær
«En vital diktsamling, full av originale formuleringer og kreative innfall.»
Merkverdige ord
For mange lesere av moderne poesi vil det vesentlige utbyttet ha noe å gjøre med ordlyden: At det man leser ikke er en versjon av dagligspråket, men heller merkverdige konstruksjoner og nydannelser. Når sola i det første diktet «Solsang» sier at «jeg danser best solo», er det noe fjernt og samtidig minneverdig ved det, som er poetisk i seg selv. Regelrette nyord som «fruktinnegud» er også stor stas.
Slik poesi står sikkert i fare for å støte mange lesere fra seg, fordi den indikerer noe «avansert», som om den satt på en hemmelighet, en kode man må knekke.
På den måten bekrefter diktene kanskje leserens fordommer om moderne poesi som utilgjengelig? Kanskje. Men selv utålmodige lesere vil kunne oppdage at Villangers dikt også har helt andre sider: Tidvis komplekse, men andre steder totalt nede på jorda: «i praksis handler jo skriving / om miming, stjeling og safting av bær». Morsomt og pussig. Som om poeten ikke tar seg selv så altfor høytidelig.
- Årets beste!
Utfordrer det sedvanlige
Mest av alt er likevel Villangers dikt kjennetegnet av en vilje til å gå utenom det normale, å utfordre normene for tanke og tale. Det gjør de blant annet ved å ta i bruk uttrykksmåter vi kjenner fra tradisjonell mytologi («Faderen stiger ned til Lilit»), ved å lage ord som er tilsynelatende meningsløse («bupsebup»), ved å stave ord på en egenartet måte (som da en Peugeot blir «pysjåen»), eller ved å bruke anagrammer, altså språklige konstruksjoner der de samme bokstavene blir brukt for å lage helt ulike ordsammensetninger, som her: «Er du en ludder-frue? / del en furu / de durer».
Midt blant alt det avanserte finnes det andre, nærmest plumpe innslag, som når sola sier at den «klarer aldri å stå stille på himmelen som du vet». Det siste leddet, «som du vet», virker overflødig, som om det var snakk om hverdagslig, muntlig språk. Tilsvarende med «det skal sies» i denne formuleringen i diktet «Jeg-cellen forteller»: «Og det skal sies at jeg kommuniserer ganske godt / med omgivelsene mine». Slik veksler diktene mellom det høye og det lave: De spenner buen høyt med komplekse ord og høystemt stilleie, for plutselige bare å sable dem ned med noe enkelt og nesten banalt.
Noen steder blir det opphøyde og det moderne kombinert: «for ødemarka skal juble og / østmarka skal blomstre for / Lilit! / den falne».
Slike utfordringer av hverdagsspråket er virkningsfulle. Leseren som tillater seg å hengi seg til Villangers dikteriske verden, kan føle av at ens eget norske språk blir herja og tulla med. Det er en snål og forvirrende følelse, men likevel befriende.
