I mange år har Naomi Klein slitt med et problem. Klein er den kanadisk-jødiske forfatteren av berømte bøker som «No Logo» og «Sjokkdoktrinen», men folk blander henne hele tiden sammen med hennes navnesøster, den jødiske-amerikanske forfatteren Naomi Wolf. Wolf er den feministiske forfatteren av boka «Skjønnhetsdoktrinen».
Det lyder kanskje ikke så alvorlig, men jeg må innrømme at jeg selv måtte tenke meg om to ganger før jeg klarte å skille dem fra hverandre.
Dobbeltgjenger – en reise inn i speilverdenen
Sakprosa
«Veldig skarpt i hver enkelt del, men som helhet synes sømmene.»
Og jeg har opplevd problemet, bare i langt mindre skala. En periode var både Andreas Viestad, matskribenten, og jeg, Andreas Wiese, aktive i Dagbladet.
Navnene ble stadig blandet sammen, som da jeg fikk en streng e-post som ba meg holde meg til det jeg kunne noe om, matoppskrifter og portrettintervjuer. Høydepunktet var da jeg ble oppringt av en velstående organisasjon, som lurte på om jeg ikke kunne tenke meg å komme på et seminar, servere noe mat og kåsere litt om mat og sånn.
Fristelsen til å takke ja, stille med pølser og lompe og håve inn et klekkelig honorar var stor. Det var vel frykten for hva min dobbeltgjenger, den andre Andreas, kunne finne på til gjengjeld som holdt meg på matta.
Naomi på tvers
Uskyldig forvirring, men for Naomi Klein blir det verre.
For fra å befinne seg i omtrent samme politiske landskap svinger hennes dobbeltgjenger av og setter kurs på tvers av det politiske landskapet. Hennes dobbeltgjenger blir vaksinefornekter, og forelsker seg i stadig flere og merkeligere konspirasjoner.
Wolf blir fast inventar i Steve Bannons podkast, og der tas hun varmt i mot som en modig overløper til USAs rabiate høyreside. Og Naomi Klein blir fortsatt stadig forvekslet med Naomi Wolf.
Klein må hele tiden gi høflig beskjed om at nei, det har ikke rablet for henne. Det er den andre Naomi det har rablet for.
Hun prøver å rydde opp i misforståelsen hver gang den dukker opp på Twitter. Isolert hjemme under covid-pandemien blir Klein nærmest besatt. Hun følger Wolf ned i kaninhullene, inn i ytre høyres ekkokammere. Der blir hennes dobbeltgjenger, den andre Naomi, heiet fram.
Mye skal med
Med utgangspunkt i forvekslingshistorien om oppmerksomhetsavhengige Naomi Wolf drar Klein opp et mer ambisiøst og mangesidig prosjekt: En utforskning av hvordan vi lager oss dobbeltgjengere i sosiale medier, offentlige masker som både er og ikke er oss selv. Dobbeltgjengere som kan få identiteten sin utfordret når andre Naomier dukker opp.
Så følger en utforskning av hvordan blant annet en fraksjon av yoga, New age- og wellness-miljøene har reist på tvers over det politiske landskapet og rett over til høyresiden. Deres kropper er deres templer og der skal ingen vaksine få stikke hull på selvbildet.
Vi får også et kapittel om konspirasjonsteorier blant noen i autisme-miljøene: Troen på at det var en vaksine som må ha gjort deres barn syke. Sammenfall er som kjent ikke sammenheng, og teorien er grundig tilbakevist, men lever likevel videre.
Det gir plass til et kapittel om det røde Wien i mellomkrigstiden, her som et vakkert sosialistisk eksperiment, men med en mørk speilskikkelse i sin midte: Den gode doktor Asperger. Han identifiserte først diagnosen oppkalt etter ham, Asperger-syndromet, men slo seinere følge med nazistene: Han tok på seg å bestemme hvilke autister som var mindreverdige menneskemateriale og skulle avlives, og hvilke elskelige, høyt fungerende «små professorer» blant dem som skulle få leve.
Dette er igjen bakt inn i en analyse av speileffektene vi ser i den offentlige samtale og våre sosiale medier: Et speilkabinett der alt og ingenting blir sant og usant, i en verden der det som skjer «er for latterlig til å ta alvorlig og for alvorlig til å være latterlig», slik hun siterer forfatteren Philip Roth.
Så dette er et grundig velkommen til Donald Trumps vidunderlige nye verden, der spørsmål om sannhet og løgn splintres og speiles i stadig nye vrengebilder. Vi er fanget i speilkabinettet og ingen synes å finne veien ut.
Satirisk kinesisk mareritt
Gåter i speil
Lyder dette komplisert har jeg i det minste formidlet det riktig.
Klein har skrevet en svært ambisiøs bok som nærmest siger i kne under sine ambisjoner. Når det er sagt er det en ærlig bok. Kleins tekst er åpen om både utfordringene og mulige innvendinger.
Men speilmetaforen og dobbeltgjenger-bildet brukes på så mange måter at speilet til slutt blir tåkete, dobbeltgjengerne vanskelige å se klart.
Som leser kjenner man en medfølelse med konspirasjonssprederen Naomi Wolf, den «Andre Naomien» som Klein kaller henne. Hun har da aldri gjort noe aktivt å bli forvekslet med Klein, og likevel: Her forfølges hun gjennom historie etter historie, som eksempel til skrekk og advarsel på hvor galt det kan gå hvis man jakter oppmerksomhet og klikk. Det blir en speiling av Kleins egen redsel for å miste kontrollen over sin dobbeltgjenger, sitt andre offentlige jeg der ute i den offentlige jungelen, der identitet er aktivistens viktigste kapital.
Jeg fikk assosiasjoner til stalker-serien «Baby Reindeer» på Netflix mens jeg leste, for hvem er det egentlig som stalker hvem her i vår tids uendelig reflekterende speilkabinett?
Skarpe analyser
Tema for tema har Klein gode og skarpe analyser, enten det gjelder Israel (det er også et kapittel), den offentlige samtales oppløsning eller politikkens kollaps inn i hule løfter og stadig tommere, romlende ord i miljøpolitikken.
På norsk har boka to utfordringer: Den forutsetter at en lang rekke skikkelser og historier fra nordamerikansk samtid er kjent. Å lese Klein på norsk er krevende. Samtidig mangler oversettelsen den flyten Kleins orginale språk har. Oversetteren tvinges til finne norske ord for begreper som allerede er etablert på engelsk eller tysk, men det treffer ikke alltid helt.
Rammehistorien om dobbeltgjenger Wolf blir som nasjonalromantikkens gullrammer: Til tider så dominerende at det blir vanskelig å se selve bildet.
