Det er travelt på Parkteateret i den steikende varmen. Solkåte osloboere jabber høylytt med hverandre, uvitende om at et musikalsk geni sitter blant dem.
Bak et par mørke solbriller gjemmer Stian Carstensen seg. Strikkegenseren og sixpencen får ham til å gli rett inn i folkemengden, tilsynelatende bare nok en vanlig Løkka-hipster.
Men eidsvollingen er slettes ikke som alle andre, og har levd et liv ulikt de fleste av oss. Et liv som flere ganger var i ferd med å få en brå slutt.
Ble hypnotisert: - Virket crazy
Fisket opp av elva
Lavpunktet nådde han 26. juli 2017, en dag skildret i nådeløs detalj i artisten og forfatteren Lars Ellings nye bok «Ved porten til stillhetens skog».
- Jeg var syk og psykotisk, full av vrangforestillinger og besatt av tanken om at jeg måtte dø, fort som faen, sier han.
Carstensen forteller at han ikke hadde sovet på flere dager, depresjonen hadde tatt overhånd og tvangstankene regjerte fritt i et hode som ikke lenger fungerte slik det skulle.
- Det er helt jævlig når din egen hjerne snur seg mot deg, livet var som en skrekkfilm i to år.
Det hele endte med at han ble fisket opp av Vorma av forskrekkede turgåere, med lommene full av gråstein.
Carstensen ble lagt inn på en psykiatrisk avdeling. Det skulle bli første skritt i en lang reise for å bli bedre.
- Hjernen min brakk
- Det er sånn som kan skje når hjernen blir pressa for mye, at den blir syk og nærmest ødelagt en stund. Det er litt som å brekke et bein. Hjernen min brakk 26.juli, og så tok det to år før den ble frisk igjen.
Carstensen forteller at vrangforestillingene hans etter hvert ble utfordret av flere nære venner, blant annet av Lars Elling.
- Han sa til meg: «Hva er det du har så dårlig samvittighet for? Du har vel ikke kommet til skade for å banke kjerringa eller ungene?».
- «Nei, jeg har ikke det. Det er mye verre enn det!» svarte jeg, roper Carstensen med et latterbrøl.
Fornuften vant fram etter hvert, forteller han, og Carstensen begynte sakte, men sikkert å skjønne at virkeligheten ikke var gjenspeilet i hans skadeskutte hjerne.
Rømte fra slagavdeling
Carstensen flyttet etterhvert inn i ny leilighet, og musikken begynte nok en gang å strømme ut av ham. Ting virket endelig å skulle bli bedre. Men nok en gang skulle livet gi han en på tygga.
- Ting smatt endelig litt på plass, men så fikk jeg hjernebetennelse under en turné i Tyskland. Jeg ble delvis lammet på den ene siden, og hadde problemer med å gå. De var helt sikre på at jeg hadde fått slag, og jeg ble lagt inn på en tysk slagavdeling.
- Jeg hadde jo ingen forsikring, og så kom det pengeinnkrevere inn på avdelinga og skrek meg rett opp i trynet på tysk mens jeg lå der. Jeg ble jævla redd for å bli gjeldsoffer ved å bli liggende der for lenge, sier han.
Carstensen forteller at han ble så skremt av opplevelsen at han valgte å flykte.
- Jeg stod opp veldig tidlig en dag, stjal et par krykker og rømte fra sykehuset. Jeg kunne jo så vidt gå, men klarte å humpe ut derfra.
- Så fikk jeg stoppa en eldre tysk mann i en bil, og spurte han på tysk om han kunne kjøre meg til togstasjonen. «Warum?» spurte han meg. Da svarte jeg på tysk: «Dere tyskere skylder oss nordmenn en og annen tjeneste». Da ga han seg, forteller Carstensen med et smil.
Etter at «The great escape» var gjenomført fikk han hjelp av gode venner til å komme seg hjem til Norge.
- Jeg holdt faktisk på å dø av hjernebetennelse. Men så fikk jeg sendt noen blodprøver til en lege i Chicago, som diagnoserte meg og hjalp meg få en resept på en skikkelig hestekur av diverse piller og legemidler. To uker senere var jeg frisk igjen, hevder han.
- Var ikke i stand til å spille
Nok en gang virket ting til å gå bedre for multiinstrumentalisten, men det følgende året skulle på en ny utfordring. En som var spesielt stor for de som lever av å spille foran store folkemengder.
- Mars 2020 kom, og vi vet jo alle hva som skjedde da. Alle spillejobber ble avlyst, og jeg hadde nesten ingen penger. Den samme måneden døde broren min av hjertestans, 46 år gammel. Akkurat når ting begynte å se litt lysere ut. Da gikk jeg rett i kjelleren, og det ble skikkelig mørkt.
Coronaretriksjonene gjorde det umulig å spille offentlig, men det var depresjonen som virkelig tok fra han musikken, forteller Carstensen.
- Jeg hadde aldri trodd det skulle skje, men jeg var ikke i stand til å spille. Jeg var både psykisk og fysisk syk.
Heldigvis skulle menneskene rundt han hjelpe han gjennom den tøffe perioden.
- Jeg hadde ei snill dame jeg leide av, Anne Grethe. Du vet hvordan det er med folk fra Eidsvoll. De sier ikke så mye, men de sier de rette tinga. En dag drev hun og raket løv i hagen da jeg gikk forbi, og så sa hun bare: «du ska itte bli huslaus». Det var vakkert, det var så jævla viktig akkurat da.
En annen musiker skulle også komme ham til unnsetning.
- Jeg fikk også hjelp av Agnar Aspaas, som var en av psykiaterne i 22. juli-saken, og som også spiller bass. Han skjønte at jeg var i trøbbel, og han hjalp meg gjennom denne perioden der jeg var pengelens og ikke kunne spille.
- De to tinga var det som gjorde at jeg greide holde huet over vannet, og som ga meg nytt giv til å gå løs på spillinga og et nytt liv.
Musikken ble redningen
Gode venner holdt ham i live, men det var musikken som virkelig skulle bli veien til et nytt og bedre liv.
I 2021 slapp han plata «Musical Sanatorium», et instrumentalt konseptalbum om kampen mot mental sykdom. Albumet er like komplekst og variert som Carstensen selv. Trekkspill og pedal steelgitar kombineres med bulgarske tverrfløyter og leirgjøker, og balkanmusikkens skjeve taktarter leker seg sammen med harmonikk fra europeisk klassisk musikk i låter som «Hippocampus Serenade» og «Synaptic Saltarello».
Albumet ble en slags redning for Carstensen, en vei tilbake til musikken, via musikken.
- Jeg tror ikke jeg kunne skrevet den plata ved mindre jeg hadde håndhilst på demonene, og betraktet dem med en viss nysgjerrighet. Du må ikke lide for kunsten. Men det gjør deg jo mer flerdimensjonal, og det blir reflektert i musikken.
- Hvordan har du det i dag?
- Det går veldig bra. Jeg har masse gode venner, og gjør kun ting jeg liker å drive med. Det er en ny vår som 53-åring, humrer han.
