De sier at et blankt ark er en forfatters verste fiende. Men når ordene bare ikke kommer, hva gjør man da?
Forfatteren Nicolai Houm har flere ganger slitt med skrivesperre, som kan gjøre ting ganske vanskelig når skriving er jobben din.
- Det er en veldig dyptgående, yrkesrettet form for prestasjonsangst, som er mer alvorlig fordi den hindrer deg i å gjøre jobben din, forteller han til Dagbladet.
Kort fortalt
- Forfatter Nicolai Houm har brukt både hypnose og kognitiv terapi for å overvinne skrivesperre.
- Han beskriver skrivesperre som en form for prestasjonsangst som hindrer ham i å utføre jobben sin.
- Etter å ha prøvd hypnose skrev han sin bestselgende bok «De håpefulle».
- Seinere, da han igjen sleit med skrivesperre, prøvde han kognitiv terapi, noe som resulterte i hans nye bok «Hver torsdag klokken nitten».
Sperren har mange uttrykk, forteller han.
- Det minner veldig mye om hvordan man føler seg før en eksamen eller et foredrag, for eksempel. Jeg føler rastløshet, uro, dårlig samvittighet, prestasjonsangst og lav selvtillit.
- Er du redd for at det du skriver, ikke skal bli godt nok?
- Det må jo være det det grunner i, en redsel for at noen skal synes det er for dårlig. På et enda dypere nivå kan man vel grave fram noe som har med selvfølelse og tidligere erfaringer å gjøre.
En fryd å lese
- Må prøve noe crazy
Tilbake i 2012 hadde Houm skrevet et par bøker, men hadde ennå ikke hatt sitt store gjennombrudd som forfatter. Og selv om han følte han bar på ei ny bok inne i seg, ville den ikke ut på papiret.
- Da hadde jeg gått i flere år og prøvd å presse ut skrivingen, uten hell. Til slutt kom jeg til et punkt der jeg tenkte «fuck it, jeg må jo bare gjøre noe helt crazy», sier forfatteren.
- Så da prøvde jeg hypnose, for det virket jo ganske crazy. Så jeg gikk til en hypnotisør, og oppdaget at det ikke var så «wacky» som jeg trodde. Det var faktisk veldig gøy.
Når du tenker på hypnose, tenker du kanskje på en tegnefilm der hovedkarakteren blir satt i en transe ved hjelp av et svingende lommeur, og blir overbevist om at de faktisk er ei høne.
Ifølge Houm er det ikke helt slik i virkeligheten, men det er ikke så fryktelig langt unna heller.
- Han fikk meg inn i en transe, i en tilstand som føles drømmeaktig. Viljen var i behold, men jeg var mer medgjørlig. Jeg hadde lett for å huske langt, langt tilbake i tid, og kunne huske barndommen min veldig godt. Det var litt sånn Donald Duck-aktig.
Våknet han opp og kunne plutselig skrive igjen? Ikke helt.
- Han fikk meg til å snakke om hvor denne indre kritikeren kunne komme fra. I tillegg var det den litt mer tegnefilmaktige greia, der du skal vokne opp, og føle at du ikke har skrivesperre lenger. Det var ikke helt sånn, men for min del funket det faktisk veldig bra.
- Jeg gikk fra å ha skrivesperre til å skrive «De håpefulle», som er på 669 sider. Det er også min bestselgende bok så langt, forteller han stolt.
Tatt på senga
Etter å ha skrevet «De håpefulle» skulle Houm på i litteraturfestivalen Kapittel i Stavanger i 2013. Der fikk han seg en overraskelse.
- Det var en feil i programmet, og det sto at «Vigdis Hjorth og Nicolai Houm skal lese fra sine nye romaner». Jeg tenkte «shit», for jeg hadde jo ingen ny roman!
Da var det bare én ting å gjøre, nemlig å finne fram PC-en og begynne å skrive.
- Jeg skrev en innledning til en roman der og da, helt uten å bry meg, bare så jeg hadde noe å lese. Så jeg møtte opp med ti sider, og det virket å falle i god jord, sier Houm.
Men den indre boksnobben i topplokket mente det ikke var godt nok.
- Jeg tenkte at jeg skulle fortsette på den romanen. Men så meldte den indre kritikeren seg og sa: «Dette er jo bare flås, det er noe du skrev på kødd. Legg det fra deg.» Så jeg la det bort i ti år.
- Funket dritbra
I 2016, etter å ha skrevet romanen «Jane Ashlands gradvise forsvinning», sleit Houm nok en gang med å skrive noe som var godt nok for den negative kommentatoren som rådet inne i ham.
- Jeg skulle bli forfatter på heltid, og det er jo oppskriften på prestasjonsangst. Jeg var også kjempepretensiøs, og skulle liksom skrive mens jeg reiste jorda rundt i ni måneder. Men manuset jeg kom tilbake med, var bare utrolig stivt og kleint.
Ikke kunne han gå tilbake til hypnoterapi igjen, heller.
- Hypnoterapauten min hadde gått av med pensjon for lengst, så da måtte jeg finne på noe nytt. Da ble det kognitiv terapi! For å få noen teknikker til å få hjernen til å tenke annerledes, sier han og fortsetter:
- Jeg må tydeligvis være veldig mottakelig for sånne ting, for det funket også dritbra. Etter den tre timer med terapi bare boblet det i meg, jeg hadde så lyst til å skrive!
Skrive gjorde han, og i et forrykende tempo også.
- Jeg tok de ti sidene jeg skrev for Kapittel, og endte opp med å skrive hele min nye bok, «Hver torsdag klokken nitten», på to måneder og ti dager. Det var bare en flom av ting jeg tydeligvis har båret på, men ikke hatt mot til å skrive, forteller forfatteren.
«Djelvel-Nicolai»
«Hver torsdag klokken nitten» ble en slags refleksjon over Houms egen kamp med den indre litteraturkritikeren.
- Boka handler om et skrivekurs, ledet av den fordrukne, forfalne forfatteren Nicolai Houm, som er en veldig dårlig skriveskolelærer.
- Houm i boka er kanskje litt mer fordrukken enn den virkelige personen, eller?
- Ja, han er på en måte den jeg frykter å bli. Kanskje det er han jeg ville vært hvis jeg ikke hadde kjæreste og tok godt vare på meg selv. Det er «Djelvel-Nicolai», humrer han.
Skrivingen som blir gjort i «Hver torsdag klokken nitten», går derimot ikke like bra som den gjorde for den virkelige Houm.
- Det blir en slag blanding av en roman og en novellesamling, fordi du får lese alle innleveringene til deltakerne. Man får også se hvordan kurset er, og hvordan det etter hvert begynner å gå ganske dårlig. Det er mye intriger, en innleggelse, et dødsfall, og sykt mye annet rart som skjer.
- Hva blir det neste grepet, hvis du får skrivesperre igjen? Akupunktur?
- Fy faen, det hadde vært noe! Men nei da, jeg tror det faktisk hadde blitt mer kognitiv terapi, for det funket så bra.
