Bok: «Skriftarbeid» er ikke bare Fløgstads mest omfangsrike essaysamling. Den må da også være den mest mangfoldige.
I noen og 70 tekster fordelt i åtte bolker skriver Fløgstad om litteratur og musikk, krig og politikk, fotball og skøyteløp, billedkunst og kunsten å gå seg vill, gode kolleger og meningsmotstandere.
Han veksler mellom lærde essays og ironiske avisartikler, vakre minneord, oversettelser og dikt, selvbiografiske skisser, reiseskildringer, polemikk og kritikk. Å lese boka er som en vandring i kupert terreng og tar leseren fra vidd og skjemt til tung tids tale. Som anmelder spør man seg: Hvor skal jeg begynne?
Skriftarbeid
Novellesamling
«En mangfoldig samling engasjerte essays fra en av våre aller fremste forfattere.»
Jeg begynner med slutten. Ifølge den fyldige referanselista er de eldste tekstene fra tidlig 1990-tall; det nyeste et upublisert foredrag om at verden er og blir en farlig plass. Ja, så farlig er verden blitt ifølge Fløgstad at boka slutter med å sette en støkk i leseren. På side 595 avbryter Fløgtstad plutselig seg selv og slår fast at det får være nok.
Selv om det aldri har vært vanskeligere å skille sannhet fra løgn enn i vår tid, påpeker han med stort alvor, er det en ting som er sikkert og visst: «Den som snakkar for lenge, kjem alltid til kort.»
Sjarmerende og følsom Nesbø
Kunsten å slutte i tide
Siden han kom til verden i Sauda i Ryfylke som sønn av en arbeidsformann og en butikkekspeditør, har Fløgstad gått over sjø og land på to bein som industriarbeider og sjømann og forfatter.
Forfatterskapet hans står derimot på tre bein. På diktet, på fortellingen og på essayet.
Han debuterte med diktsamlingen «Valfart» (1968), fikk sitt gjennombrudd med skildringen av industrisamfunnet i romanen «Dalen Portland» (1977) og sto frem som essayist med «Loven vest for Pecos» (1981).
I de første diktsamlingene tegner han detaljerte kart over verden – fra Sauda over Atlanterhavet til Amerika. I romanene skriver han seg ikke bare videre ut i den vide verden, men han skriver også de ulike stedene sammen i fortellinger.
De handler alle om det moderne menneskets ferd gjennom historien, fra industrisamfunnet til vår tids globaliserte verden. Ved å skrive skjæringspunktene mellom historisk utvikling og geografiske forskjeller, har han som få andre fanget inn de kreftene som har skapt og fortsatt skaper den verden vi lever i.
Så når Fløgstad i sin 55. bok plutselig avbryter seg selv for å fastslå at den som snakker for lenge, kommer til kort, er det ikke uten grunn.
Det skyldes at han har skrevet seg frem til et punkt der han plutselig ikke har mer å si om vår krigsherjede nåtid og sosialismens og nyliberalismens falitt. Siden avslutningen ikke slipper taket, tillater jeg meg å sitere den:
«Eg sluttar der. Historia er ikkje slutt, historias list har mangfaldige uttrykk. Verda er og blir ein farleg plass, og det er vanskelegare enn nokon gong å skilja mellom sanningar og løgner. Likevel er det ein ting som alltid er sikkert og visst:
Den som snakkar for lenge, kjem alltid til kort.»
Dystert og velbegrunnet
Denne konklusjonen er ikke bare dyster, men også godt motivert. En av de mange trådene som binder sammen tekstene, er hans skildringer og analyser av hvordan industrien er blitt avviklet i Vesten for å bli flyttet til Latin-Amerika, Asia og Afrika. Med utgangspunkt i filosofer og økonomer, forfattere og kunstnere diskuterer han konsekvensene av at det aldri har vært flere industriarbeidere i verden, men nesten ingen i Vesten.
Det er ikke minst tydelig i essayene hvor han vender tilbake til industrisamfunnet han vokste opp i. For eksempel når han i «Kunsten å reise att og fram» drar til Sauda for å delta i gjenåpningen av Folkets Hus. Under oppholdet har han så mye tid til overs at han ikke nøyer seg med å gi oss glimt av det karnevaleske folkelivet, men også tar et oppgjør med forfattere som har vendt arbeiderklassen ryggen.
Det rammer særlig de franske forfatterne Édouard Louis og Didier Eribon, og nord-amerikanske J.D. Vance. Men Fløgstad er en raus polemiker, så kritikken drysser som fjær over tjæreinnsmurte anmeldere både i brødtekst og fotnoter.
Selv må jeg paradere inkognito gjennom en fotnote på grunn av min rosende anmeldelse av Vances «Hillbillyens sørgesang», eller «dette reaksjonære kampskrift», i «Oslo-avisa Dagbladet». Til slutt får også kollegaen og konkurrenten Dag Solstad sitt pass påskrevet i samlingen nest siste essay. Før Fløgstad samler trådene i sluttordet.
Det Fløgstad ikke ser i sin kritikk er at forfattere som Vance ikke har et Sauda og et smelteverk å vende tilbake til. Å avfeie hans skildring av sosial nød på sitt hjemsted som et «reaksjonært kampskrift», treffer rett og slett ikke.
«Skriftarbeid» der derfor ikke bare mangfoldig og variert. Det er også en samling skarpe, tankevekkende og engasjerende analyser som ender i en usedvanlig hardtslående kritikk av vår tids forfattere og politikere. Før Fløgstad altså plutselig avbryter seg – antakelig for å gi leserne, kritikerne, kollegene, venner og meningsmotstandere ordet.
Takk for gaven, Kjartan Fløgstad, og til lykke med 80-årsdagen!
