Bok: - Carl og jeg har drept til sammen sju personer. Pluss ei bikkje, sier Roy Opgard ganske tidlig i «Kongen av Os».
Carl er lillebroren til Roy, og de to bor i barndomshjemmet sitt på en øde fjellgård i bygda Os. Foreldrene døde da guttene var unge, og den introverte og sære dyslektikeren Roy ble igjen i bygda, og fikk seg jobb på en bensinstasjon. Carl reiste til Amerika for å få seg utdannelse og kom tilbake med den vakre Shannon.
Fortellingen om brødrene Opgard er tilsynelatende en klassisk Kain og Abel-fortelling. Carl er den sjarmerende, vakre og intelligente broren, som alle kvinner forelsket seg i. Menn også forsåvidt. Inkludert guttenes far, som nattestid listet seg inn til sin yngste sønn og misbrukte ham.
Storebror og jeg-forteller Roy lå i overkøyen og lyttet og hatet. Da faren hadde listet seg ut, la Roy seg ned til den gråtende lillebroren og trøstet ham. Men han gjorde ingenting med det, noe han ikke kan tilgi seg selv. Det vil si – tilslutt gjorde han noe, men da var guttene nesten voksne og Carl allerede ødelagt.
Kongeriket 2 - Kongen av Os
Krim, roman
«Sjarmerende, skjebnetung og blomstrende banal fortelling fra bondelandet.»
Gresk tragedie
Alt dette kunne vi lese i romanen «Kongeriket», som kom i 2021. Den fikk en hard medfart av store deler av anmelderstanden for å være for skravlete og uten driv. Men vi anmeldere er som kjent ikke alltid samstemte, og jeg var av dem som var svært begeistret for boka. Så begeistret at jeg gav den terningkast seks.
Årsaken var at dette var en helt annerledes fortelling, skjebnetung som en gresk tragedie og med motiv hentet fra Gamletestamentet. Legg til de kjappe dialogene, de sære portrettene, den litt røffe psykologien og miljøskildringen som driver boka. Samt thrillerelementet, selv om det ikke er hovedsaken i denne romanserien.
I denne bok nummer to har brødrene bygget seg opp, og blitt Os rikeste. Roy jobber riktignok fremdeles på bensinstasjon, men ikke lenger som ansatt, men som eier. Han har en plan om å bygge verdens største berg-og dalbane, men da må han først overbevise noen geologer om å droppe en tunnelbygging som vil ødelegge bygda. Den sjarmerende og totalt ansvarsløse Carl eier Os Spa, og har karret seg opp til å bli konge av Os.
Suksessen har kostet. Blant annet har brødrene måttet drepe syv mennesker på sin vei. Ikke på grunn av penger, men på grunn av alle hemmelighetene de har måttet skjule. En av ofrene var den gamle lensmannen, og nå har hans sønn overtatt jobben. Sønnen er overbevist om at Roy drepte hans far og gjør alt han kan for å finne bevis.
Barokk forfatter
Nesbø har alltid vært en barokk forfatter – i den forstand at han overdriver alt både i handling, stil og språk. Harry Hole-bøkene har alltid vært i overkant groteske for min smak.
På sin Hillbilly-aktige måte er også Kongen av Os-serien overlesset med korrupsjon, overgrep, incest og mord. Nesbø sparer som vanlig ikke på kruttet, og ved siden av fortellingen om Carl og faren, møter vi igjen den unge forknytte jenta som Roy reddet i første bok. Tenåringen som stadig kjøpte angrepiller på bensinstasjonen. Roy stusset på det, og skjønte alt da også hennes far kom og kjøpte angrepiller. Roy dro hjem til dem, banket mannen og lovet å drepe ham om det skjedde igjen. Jenta ble sendt bort, og nå vender hun hjem, vakker og begavet, men med dype traumer.
Også språklig kan Nesbø også være en håndfull, med bilder så blomstrende og banale at du kan steile: «Jeg lukka øya og kjente min egen tyngde mot madrassen. Det var den samme.». Eller «Det var den latteren til Carl som sier at livet faen ikke er så alvorlig. Ikke kjærligheten. Og ikke døden heller. Som sier at du får ta de øyeblikkene du får, at alt er midlertidig, og at ingenting, absolutt ingenting er ekte, sant eller varig.»
Sjarmerende karikert
Men i mine øyne kler både stemning, språk og den skurkaktige og skjebnetunge tematikken denne Hillbilly-fortellingen, som er så sjarmerende karakteristisk at den virker bevisst karikert: «Da Shannon Alleyne kom susende inn i livet mitt for åtte år sia, var jeg 35 år, singel, massemorder og åpenbart klar for å stifte familie. Willumsens lån forfalt, og hans danske torpedo dukka opp på Opgard i en hvit Jaguar. Det var en kald vinterdag, og jeg føyde nok et mord til min og Carls liste da jeg helte vann i Geitesvingen, så det fryse til speilglatt is.»
Dessuten avslører Nesbø en følsom side av seg selv, blant annet i den følgende samleiescene - også den helt på kanten i billedbruken: «Det var helt annerledes denne gangen. Langsomt, ømt og tålmodig søkende. Og da vi fant det, fortsatte vi med en dvelende inderlighet på lavbluss. Jeg måtte holde henne igjen et par ganger, men så skjønte hun. Og som to dansende fant vi endelig hverandres takt og bølgelengde, og først da kunne vi gradvis begynne å øke frekvensen. Hun kom uten en lyd denne gangen. Og gråt ristende, men like lydløst mot skuldra mi.»
