BOK: Karl Ove Knausgård er en sjelden plante. Få andre har som ham evnen til å bevege seg elegant mellom banale brødskiver og store tanker om liv og død. Få andre våger å blottstille sine ambisjoner på skrivingens vegne og sine begrensninger. Og – ikke minst – få andre evner å skrive så ujålete og medrivende om både billedkunst og litteratur.
Derfor er det ofte pirrende å lese essayisten Knausgård. Og gledelig at det nå kommer en ny essaysamling, «Kjøttets ingeniører. Tekster 2018-2024». De forrige het «I kyklopenes land» med tekster fra 2009 til 2018, og «Sjelens Amerika» med tekster fra 1996 til 2013.
«Kjøttets ingeniører»
Essay
«Deilig nedpå, personlig og selvransakende»
Den nye samlingen rommer både forelesninger, taler og forord til kunstkataloger. Flere av essayene har vært publisert i amerikanske, tyske og skandinaviske tidsskrift; her hjemme i Klassekampen.
I disse essayene gjenkjenner man mye av tankegodset som Knausgård har destillert til romanstoff, nå sist i den djevelske romanserien om morgenstjernen. I tittel-essayet «Kjøttets ingeniører» går han inn på historiske, religiøse og filosofiske forestillinger om udødelighet, evig liv og sjelenes tilbakekomst.
En fryd å lese
Gjenoppliving
Her gjenfinner vi idéer som verserte i den russiske kulturen på slutten av 1800-tallet, og som Knausgård tidligere har presentert i romanen «Ulvene fra evighetens skog» (2021). Også der fortalte han om den temmelig surrealistiske kongstanken til den obskure filosofen og bibliotekaren Nikolaj Fjodorovitsj Fjodorov (1829-1903), nemlig at alle mennesker som noensinne har levd, må gjenopplives. I hele sitt liv skrev Fjodorov på ett og samme verk, «Den allmenne oppgaven».
Vi må gjenopplive våre foreldre, de må i sin tur gjenopplive sine fedre og mødre, og så videre helt til alle som har eksistert, lever igjen.
Alle de gjenoppståtte kunne så kolonisere andre planeter, for slik å bøte på overbefolkningen, mente Fjodorov. Han hadde også en plan for selve gjenopplivingen. Det handlet bare om å oppspore alle atomer en menneskekropp består av, for deretter å sette dem sammen igjen på nøyaktig samme måte som før. Dette kunne vitenskapen fikse, mente denne filosofen, som faktisk hadde en høy stjerne hos flere av datidas russiske intellektuelle, deriblant forfatterne Dostojevskij og Tolstoj.
Vitenskapsmenn ble en slags kjøttets ingeniører i den unge, materialistisk orienterte kommuniststaten. Det ble konstruert apparater som kunne holde avkappede hundehoder i live i flere døgn; dyrekropper ble fryst ned og tint opp igjen og forelesninger om livsforlengelse og evig liv trakk publikum i hopetall.
Det balsamerte liket til revolusjonens far, Vladimir Iljitsj Lenin, ligger jo på evig «lit de parade» på Den røde plass i Moskva … «som en kommunistisk farao og et eklatant symbol på hvordan forestillingen om evig liv pløyde seg inn i sekulariteten da den begynte å miste troverdighet i religionen», skriver Knausgård.
I Lenins fotspor
Lenin spiller også en viss rolle i teksten «Russland, oktober 2017». Den har karakter av en god, gammeldags reiseskildring. Sammen med fotografen Lynsey Addario og fikseren Oksana ville Kanusgård dra i Lenins fotspor hundre år etter revolusjonen, ikke for å skrive om det nyhetene var fulle av, men om det hverdagslige Russland – bensinstasjonene, boligblokkene, skogene, boblejakkene, bokstavene, kirkene, ansiktene og så videre.
Her er Knausgård deilig nedpå, personlig og selvransakende: «Hvilket overmot var det som hadde fått meg til å tro at jeg kunne si noe om det egentlige Russland etter en ni dagers tur gjennom en bitte liten del av dette veldige landet, formodentlig uten engang å ha våget å snakke med noen av dem som bodde der? Det var som å beskrive en bøtte vann for å si noe om havet.»
Men vannbøtta ble fornøyelig lesning, for å si det sånn, først trykket i en forkortet versjon i The New York Times Magazine i 2018.
Fy faen
Som nevnt innledningsvis er Knausgård en mester i å skrive om billedkunst på «menneskespråk». Her leverer han glitrende essays om den svenske maleren Mamma Andersson og om fotografene Thomas Wägström og Stephen Gill. I sitt første møte med sistnevntes fuglefotografier i boken «The Pillar», er reaksjonen kort og godt: «Fy faen, tenkte jeg. Fy faen.» Visst pirrer det.
Her er essays om Tarjei Vesaas’ «Fuglane» og Gustave Flauberts «Madame Bovary», men rosinen i pølsa, mener jeg, er de to «Tübingen-forelesningene 2019». Der beskriver han inngående sitt eget forhold til litteratur; til teorien, egen lesning og – ikke minst - egen skriveprosess. «Romanen er ambivalensens sted framfor noe, og i den forstand er romanen djevelens form,» hevder han og avslutter forelesningen 3. desember 2019 med å lese et lite stykke fra en nettopp påbegynt roman, «Morgenstjernen». Ringen er sluttet.
