Bok: «Det finnes et barn som er fanga i tusen år, det kjennes som tusen år. Det finnes en annen som har blitt glemt under bakken, og en dame som feier gulvet, hun bare feier og feier.»
For debutromanen, «Skabelon», høstet Malin C.M. Rønning gode kritikker, Subjektprisen og tittelen Årets litteratur. Ut over det er Rønnings forfatterskap av den grøssfremkallende sorten, inkludert andreboka, «Det tolvte huset».
«Det tolvte huset»
Skjønnlitteratur, Roman
«Både nakkehårene og nysgjerrigheten skyter i været»
Skremmende autentisk
Bokas jeg-forteller, Molli, er en pussig skikkelse. Hun lover leseren å fortelle, selv om hun ikke liker det, og orda generelt sitter langt inne i henne. Ikke rart, for mora, Karla, blander fri oppdragelse, en umistelig tro på individets evner og opphøying av å være selvstendig, med en uheldig tendens til å alltid sette seg selv først, uansett hva. Barna, Molli og storebroren Bill, kan bli hvem som helst, med den mangelen på grenser, retning og sunn veiledning som det innebærer.
Molli forteller som voksen om livet sitt som barn, fra sykehussenga til broren, som har havnet i koma. Molli, Bill og Karla – Molli kaller henne det selv – flytter inn i huset til Moras hjerteløse kjæreste, Frank. Fiskene i akvariet i huset er hjemme, men ikke Molli. Hun er på fremmed grunn og strever med å finne seg til rette, for huset har andre regler å følge enn Molli er vant til, for at Karla og Frank skal kunne kose seg i fred.
Mollis alder i barndomsfortellingen er lenge et av bokas mange interessevekkende mysterier. Og ikke bare er Molli pussig, hun er også den mest livaktige romankarakteren jeg kan huske å ha stiftet bekjentskap med dette året. Hun er keitete og klumsete, velger store ord, som «verdenshistorien», «fellesskap» og «forståelse», når små, hverdagslige ord hadde passet bedre, og vice versa. Rønning har en egen evne til å fange leseren i personenes indre liv. De er lette å leve seg inn i, og lette å la seg overbevise av.
Dialogene er skremmende autentiske.
Hardtslående essaysamling fra 80-årige Fløgstad
Næring og piss
Rønnings romanunivers er kontrastenes rike. Her blir det skjønne og vakre, det uskyldige og urørte, sidestilt med det vonde og ubehagelige, det groteske og avskyelige. Vold kommer i buketter, kilometerlange bakker er svarte ormer, næring kommer i slanger, og piss kommer ut i dem. En mor gir leker til en datter som har blitt for stor, inne i huset lukter det av stekt kjøtt, samtidig av kake. Voksne er som barn, og barn er som voksne.
De språklige bildene gir romanuniverset fylde og karakter, det gjør fortellingen og personene i den både oppsiktsvekkende og spesielle.
Det uhyggelige er blandet ut med barnets nysgjerrighet og verdensforståelse, som når Molli smugkikker på at Bill og vennene hans piercer navlen, og når hun demper en konflikt mellom Karla og Frank med å skildre Franks ansikt som «plommerødt». Det gir fortellingen en egenartet dynamikk. Allerede har Rønning funnet sitt vannmerke, sitt avtrykk, sin litterære stil. Hun greier det kunststykket å skrive fremmedgjørende uten å miste leseren.
Fortellingen i «Det tolvte huset» er rar og underlig, til tider også utilgjengelig, og på samme tid er den så fengslende.
Rønning blander det morbide og det barnslige naive som ingen andre. Også er det barnslige blikket blandet med et intenst alvor: «Bøya markerer en grense, det vet jeg. Den har et kryss på toppen. Krysset forteller at det er farligere på utsida enn på innsida.» Er det også tryggere innenfor husets fire vegger enn utenfor?
Hekseri
Mange vekster går å få øye på i Rønnings dystre hage – noen få av en sort som skulle vært lukt ut. Noen passasjer er bent frem morsomme uten at de later til å ville være det, som når Frank heller melk over Molli, og Molli går i gang med å skildre motivet på melkekartongen. De mest filosofiske partiene virker ukarakteristiske for en person som ikke liker å fortelle, og en og annen setning har en overflødig hale, en og to leddsetninger på slep som fortellingen hadde greid seg bedre uten.
Med «Det tolvte huset» sier Rønning til oss at en forsørger som selv trenger beskyttelse, bare kan gi en midlertidig form for beskyttelse, og at selv søsken – som Bill sier i en av Mollis drømmer om ham – ikke trenger vite noe om hverandre. Boka er rundet av med en fortelling om hekseri som trekker tankene tilbake til Victoria Kiellands «Mine menn». Ja, i sin form er boka virkelig et hus stående på en ganske nøyaktig fire hundre år gammel kirkegård. Slike hus er sjelden frie for hjemsøkende sjeler.
Boka vil lenge fortsette å vekke grøss i leseren, for Rønning er en forteller av rang.
