Bok: «Jeg har brukt tre bøker på å skrive om tida på Stovner. Jeg kunne lett brukt ti til.»
Det skorter ikke på forventning når Don Martin – velrenommert rapper, musikkprodusent og dramatiker – og Zeshan Shakar – forfatteren av trilogien om Oslo øst med den prisvinnende debuten «Tante Ulrikkes vei» – går sammen om å skrive bok.
Før dette har de skrevet teaterstykket «Linje 5» sammen, som hadde premiere på Det Norske Teatret og Rommen scene i 2020. «Kan du høre byen puste ut» dreier seg for det meste om året Martin slapp albumet «En Gang Romsåsgutt Alltid Romsåsgutt», og året før og etter. Noen perspektivgivende avstikkere til både 1980-, 1990- og 2000-tallet inneholder boka også.
«Kan du høre byen puste ut»
Sakprosa, biografi
«Slagkraftig, men bommer for ofte»
Uovertruffen forfatterduo
I fjor var det ti år siden Martin slapp «En Gang Romsåsgutt Alltid Romsåsgutt». Albumet inneholder singelen «Nilsen», som ga Martin gjennombruddet som soloartist og Spellemannprisen.
Boka «Kan du høre byen puste ut» er en markering av jubileet, og en hyllest til, og en utvidelse av albumet. Martin og Shakar veksler på å føre pennen, og i sine kapitler forteller Martin om albumets tilblivelse og leverer en mengde sterke linjer om tankene bak det. Tittelen på boka speiler rapperen Tommy Tees første linje i «Nilsen» – «Så kan du høre byen puste inn» – og hvert kapittel i boka åpner med en eller flere linjer fra denne eller andre låter på albumet.
I sine kapitler føyer Shakar smidig til egne refleksjoner over forholdet mellom osloboere i middelklassen, og menneskene i og fra Oslo øst. Han veksler med Martin på de rette stedene. Forfatterne utfyller hverandres tanker og opplevelser uovertruffent. Å nevne hverandre og den andres tidligere verker og sitt øyeblikkelige inntrykk av verkene, er med å sy det hele sammen.
Dramaturgisk er boka så godt som plettfri.
- Et svin og en sjarlatan
Språkforvirret
Det er i andre aspekter av boka at det skjærer seg. For mange passasjer er, språklig sett, pannekakeflate. Her savner jeg de følelsene for Oslo øst som Martin og Shakar tørster etter å formidle.
Språket er ellers kledelig røft, fram til det sklir over i språklige bilder og andre formuleringer med nølende slagkraft – «Det er bedre å ta på seg regnjakke, enn å slåss mot regnet» – og en underlig bruk av uttrykk. De klareste eksemplene er «en fjær ble til mange høns» og «(s)om verken malte fanden på veggen eller bæsjen rosenrød».
Boka virker i det store og hele språkforvirret.
En og annen gjentakelse skulle utvilsomt vært lukt ut. Særlig gjelder det hvor ett avsnitt åpner med ei linje som nesten er kliss lik ei linje i avsnittet rett før det. Boka inneholder også noen leie tegnsettingsfeil – og noen ihjeltygde linjer av typen «Vinteren ble til vår. Våren ble til forsommer». I et av de midterste kapitlene må leseren også svelge et skikkelig mageplask av et bokstavrim.
Boka hadde ikke hatt vondt av en runde til hos redaktøren.
En rekke begravelser
Men Martin og Shakar skal ha honnør for å ytre godt funderte refleksjoner over et tema det ikke gjør noe om vi får ti bøker til om – gjerne enda flere. Shakars fortelling om en mann som under en generalforsamling i borettslaget får hjerteinfarkt, og dør på stedet, får en til å tenke.
Det gjør også Martins fortelling om alle begravelsene til venner under tretti som han har vært i.
Martin skriver: «Hvem som havner hvor, handler nok mer om hvilke valg de har hatt, enn hvilke valg de har tatt», og det har kraften til en knyttneve i magen.
Titt og ofte glimter begge til med rytmiske passasjer, men boka er altså ujevn.
Martin gjengir i boka bruddstykker av et innlegg han fikk publisert i Aftenposten, og senere en utveksling av noen tekstmeldinger. For å løfte avisinnlegget og meldingsutvekslingen, skulle stoffet f��tt en ny innramming i tråd med bokas tematikk, gjort at leseren – som gjerne allerede har lest avisinnlegget – ser stoffet i et nytt lys. Men det skjer ikke.
Den virkeligheten som boka henter stoffet sitt fra, er ikke godt nok bearbeidet i overgangen fra virkelighet til litteratur.
Forfatterne kan ha tenkt at en lesertekkende språkdrakt ville kludret til hendelsene gjengitt i boka, men slik virker det ikke. Enkelte passasjer er åpenbart skrevet med tanke på språkføringen.
Det er vrient å se for seg at «Kan du høre byen puste ut» vil bli stående blant de mest skjellsettende verkene Martin og Shakar, sammen og hver for seg, står bak.
