Bok: Svenske Frida Nilsson har hatt stor suksess med bøkene sine for barn og unge. Det er ikke rart: Fortellingene spenner fra eventyrlige pirathistorier til fortryllende julehistorier, selv en vandring mot dødsriket tar hun barna med på.
Felles for bøkene er temaer som fravær, savn og søken, samt en sterk fortellersympati med dem nederst på rangstigen.
Så også i årets bok med den minimalt forlokkende tittelen «Hundeierne».
«Hundeeierne»
Skjønnlitteratur, barnebøker
«Tammere enn vanlig»
I boka møter vi niåringen Martin, som forteller sin dystre historie. Handlingen foregår på begynnelsen av nittenhundretallet. Som baby ble Martin plassert i fosterhjem, etter at moren døde av tuberkulose.
Gårdsgubben han bor hos er av det harde slaget, og Martin vokser opp med arbeid og slit. Han holder bare ut, fordi han på attenårsdagen skal få vite farens navn.
Da det viser seg at bonden har løyet, og slett ikke vet hvem faren er, rømmer Martin sammen med gårdshunden Jack. For den gamle sluggeren av en avislesende hund vet hvordan faren hans ser ut.
Livet på loffen blir et spennende og krevende eventyr, der farer lurer over alt. Underveis slenger flere hunder seg med, og sammen danner de en søt og ganske sørgelig gjeng.
Døde to dager før TV-premiere
Tammere enn tidligere
Det er sterk klassebevissthet barnebøkene til Nilsson. I årets bok står fabrikkeierne øverst og hunder nederst. Jack mener bestemt at hunder bør få frihet og stemmerett. Barnets savn og lengsel etter å fylle et fravær, er likevel det tyngste motivet i denne og tidligere bøker.
I «Det tynne sverdet» (2018) opplever hovedpersonen at moren dør, og vil følge etter henne til dødsriket. I «God jul, lille Løk» (2023) vokser den lille gutten opp med alenemor og et intenst savn etter far (som bare var et ligg på byen). I «Hundeeierne» drømmer Martin om at faren hans egentlig ikke ville gi ham bort. Nå gjenstår det å finne ut om denne livsfortellingen holder.
Svaret finnes nemlig ikke i boka, her er det fortsettelse i vente. Dette medvirker muligens til at den virker tammere enn tidligere fortellinger.
Det blir litt mye prat på veien, og tempoet og spenningen daler underveis. Det er synd, for Nilsson skriver såre godt. Veldig nedpå og direkte, uten at det blir flatt. Blandingen av det eventyrlige og det realistiske mestrer hun til fingerspissene.
Bøkene er eventyr, men med ankerfeste i virkeligheten. Det gjør dem relevante for barna. At hun ikke viker unna vanskelige temaer, er blant grunnene til at hun sammenliknes med Astrid Lindgren.
Roadtrip med fortsettelse
Nilsson ble nominert til den prestisjetunge Augustprisen 2023 for bok en og to i serien. Det betyr – forhåpentligvis – at forfatteren skrur til enda ett hakk i fortsettelsen av fortellingen, som er ispedd dunkle, men myke illustrasjoner av Alexander Jansson.
Det lover godt for serien, som har et fruktbart dickensk utgangspunkt, og stemningsfulle, mørkladene bilder underveis:
«Det suste i trekronene som tusen stemmer fra de døde, og under føttene våre buktet fururøttene seg som stålormer».
