Bok: En kan skrive så mange selvhjelpsbøker en vil om alderdommens gode sider; om visdommen, det gode liv og om tilårskomne maratonløpere. Men blir du gammel nok, så er alderdommen noe herk. Kroppen svikter, det samme med syn, hørsel og hukommelse. Kanskje må du begynne med bleie fordi du ikke engang klarer å komme deg på do i tide. Maten smaker ikke engang det samme.
Og kanskje aller verst: Dine jevnaldrende og ektefelle dør fra deg eller forsvinner i demensens tåkeheim.
Til å gråte av
Dette skjer med gamle Bo. Han er åttini år gammel og bor i sitt barndomshjem i en fiktiv liten bygd i Jämtland et sted. Hans kone Fredrika har blitt dement og har flyttet på hjem. Når sønnen Hans tar med Bo på sykehjemmet for å besøke henne, gjenkjenner hun hverken sin ektemann eller sønn. Bos eneste trøst er den ukentlige telefonsamtalen med den gamle vennen Ture og hunden hans Sixten. Men heller ikke dette skal vare.
«Tranene flyr mot sør»
Skjønnlitteratur, roman
«Forbløffende godt om en gammel manns siste sommer.»
Vakre bilder
«Jeg drømmer om å gjøre ham arveløs, sørge for at han ikke får noen ting», heter det i åpningen på boka. Sønnen mener nemlig at Sixten trenger et nytt hjem fordi Bo er for gammel til å ta vare på ham. Akkurat dette er denne hjerteskjærende og gråtevakre bokas nav. Bo frykter mer enn noe annet at Sixten ikke lenger skal ligge og varme føttene hans i den gamle slagbenken på kjøkkenet. Slagbenken forsvinner forresten den også. Sønnen mener den er for hard for Bo, og for upraktisk for hjemmesykepleien som kommer for å hjelpe Bo.
«Rallingen min når ikke fram til noen lenger. Som døde fugler faller ordene ned fra himmelen og lander et sted der ingen ferdes», heter det med et av bokas vakre bilder. Bo prøver forgjeves å protestere mot at den gamle harde slagbenken må ut av huset. Der sover han så godt og drømmer så vakkert. Mye av handlingen foregår nemlig i fortiden. Bo finner trøst i gamle minner, og sånn sett blir dette en fortelling om Bos liv og forsåvidt også gamle Sverige. Om oppveksten i arbeiderklassen med en hardtarbeidende brutal far, som i likhet med sønnen jobbet på sagbruket. Faren avskydde sin puslete sønn, som ikke engang klarte å skyte da de var på jakt. Her kan fortellingen minne litt om Kerstin Ekmans «Skyte Ulv».
Fedre og sønner
«Tranene flyr mot sør» har vakt oppsikt i Sverige, og fått internasjonal bestselgerstatus. Ikke bare fordi fortellingen i seg selv er god, men fordi den er skrevet av en femogtredve år gammel kvinne, som på overbevisende måte klarer å skildre en gammel og døende manns liv innenifra. Jeg-fortellingen dekker tiden fra mai til oktober, og er egentlig en fiktiv samtale med kona Fredrika. Det er i og for seg vakkert på sin litt sentimentale måte. Som at Bo har en boks i sengen, som inneholder konas gamle sjal. Han strever med å få lokket opp for å dufte inn konas velkjente lukt som fremdeles sitter i sjalet. Han legger det raskt ned igjen fordi han er redd lukten blir brukt opp.
«Jeg vet ikke når det skjedde, men rollene våre er som byttet om. Selv om kroppen hans aldri har vært i nærheten av den styrken og størrelsen min har hatt, er han den med autoriteten nå. Den som bestemmer over livet mitt», heter det et sted der Bo reflekterer over forholdet til sønnen.
Forfatteren er sosiolog, og tar doktorgrad på maskulinitet og følelser i Norrland, men visse steder blir akademikeren i henne litt for tydelig, stemmen til den gamle arbeideren for analytisk. Men tematikken er god. Det handler om hvordan Bo forgjeves prøver å si noe pent til sønnen sin. Men han mangler språket, og får det ikke til.
Hyllest til hjemmesykepleien
Fortellingen skal ha blitt inspirert av at Ridzén fant hjemmesykepleiens notater fra deres besøk hos hennes farfar. Det er et av bokas virkelig gode grep. Bos erindringer blir brutt opp av notater, der vi ser Bo utenifra: «Bo vil ha fiskegrateng til lunsj, og kaffe med mye sukker. Blåser i flaska så slimet slipper og snakker om Sixten. Han vil at jeg skal skrive at han er opprørt over at enkelte mener at Sixten må flytte. Peisen OK. /Ingrid.»
Gjennom notatene skjønner vi at Bo blir svakere: «Bo sover da jeg kommer. Vekker og gir ham grøt, men han sovner snart igjen. Han virker stadig trøttere. Smører en brødskive og setter den ved siden av senga. /Johanna»
Sånn sett er dette en hyllest til gode hjemmesykepleiere. Spesielt Ingrid, som tar seg tid til å lufte Sixten og å snakke med Bo. Det gjør denne fortellingen til en bok som burde leses av alle som jobber med gamle mennesker. Ja, av oss alle. Det handler om å lytte og innse at våre velmente tanker om et godt liv for våre gamle, ikke nødvendigvis fortoner seg sånn for et gammelt menneske.
