Bok: En uke ut inn i EM i fotball utgir Grasaas-Stavenes en reportasjebok om hva som har skjedd med fotballen i Europa. Forfatteren er til daglig journalist i Klassekampen, og for ham og forlaget har åpenbart tidspunktet for utgivelsen av «Makta i drakta» vært viktig.
Makta i drakta
Sakprosa
«Til tross for forrykkende start, går forfatteren seg bort i halvlitere og synsing»
Timing is everything
I likhet med de første kampene av årets EM, starter boka riktig så bra. Grasaas-Stavenes er en lidenskapelig supporter av Manchester United og kan mye om engelsk fotball. Det får han full uttelling for når han i de første kapitlene reiser til England. Der ser han Newcastle United spille uavgjort mot Manchester City, og Manchester United slå Liverpool på «Drømmenes teater», Old Trafford. For en start for en United-supporter med City og Erling Braut Haaland øverst på hatlista!
Ideen med boka er heldigvis ikke å skrive begeistrede referater fra kampene, men å bruke fotballen som et prisme for å se hvordan sporten speiler et Europa i krise og krig. I Newcastle møter vi en hardt prøvet supporter som ødela ryggen som ung og har levd et liv på uføretrygd. Hvordan stiller han seg til at laget ble kjøpt av Saudi-Arabias kronprins Muhammad bin-Salam i 2021 for rundt 3,5 milliarder kroner?
Svaret får vi gjennom en godt turnert reportasje der forfatteren både rives med av kampene og setter det i hele inn i et større perspektiv. Oppkjøpet er nemlig en del av Saudi-Arabias visjon om å bedre sitt omdømme og få flere økonomiske bein å stå på. Ja, hva er det som skjer med fotballen når den rå markedskapitalismen skaper mer sosial utrygghet utenfor banen, men også har festet sitt grep om sporten?
Drømmer og tragedier
Om oppkjøpet har skapt nye drømmer i Newcastle, viser Grasaas-Stavenes at det ikke er tilfelle for supportene av Manchester United og flere av de andre lagene han besøker. I tur og orden tar han oss med på kamper rundt omkring i Europa. Vi ser et oppgjør mellom Sjakhtar Donetsk og Dynamo Kyiev i krigsherjede Ukraina, vi drar til Berlin og ser Union Berlin møte Hoffheim og videre til Marseille, Roma og Istanbul. Med både treffende scener og velplasserte analyser får forfatteren fram hvordan United er ødelagt av de amerikanske eierne og hvordan supportene av lille Union Berlin kjemper for å beholde eierskapet om klubben.
Men på et eller annet tidspunkt mister forfatteren grepet, og boka forvandler seg fra å være en reportasjereise til å bli en dagbok med korte tekster og uferdige skisser.
Allerede på første side får vi vite at forfatteren var full under kampen mellom Newcastle og City. Men lenge greier han å balansere mellom å skildre alle halvliterne som drikkes og skarpe, kunnskapsrike analyser. I kapitlet fra Roma får han frem at Lazio sliter med rasisme og fascisme blant supporterne, men det virker som forfatteren har gjort svært lite research i forkant. Kapitlet har tittelen «Mussolinis oldebarn». Likevel er det først på flyet hjem at han oppdager at oldebarnet satt på innbytterbenken under derbyoppgjøret mot Roma. Å gå glipp av den historien, er en forspilt mulighet.
Når han i kapitlet om Besiktas og Galatasaray oppdager at man ikke får kjøpt øl i den muslimske delen av Istanbul, så skjønner leseren at Grasaas-Stavenes ikke vet hvor han er i verden. I stedet for å besøke Den blå moské eller basarene for å prate fotball med kjøpmennene, kommer han seg tilbake til den vestlige delen for å drikke mer.
Da har dessverre «Makta i drakta» blitt en bok om rølpete gutteturer.
Bommer på åpent mål
Analysene av hva som skjer med fotballen, er blitt erstattet av pubprat og forfatterens synsing. I stedet for å ville til bunns i hva storkapital gjør med sporten, irriterer leseren seg over forfatterens overflatiske prat og lettvinte utfall mot far og sønn Haaland. Han har utvilsomt sitt på det tørre når han påpeker at fotballturene kan bli et bevis på «at journalister ikke nødvendigvis skjønner det store bildet» når de bare prater med «rakdrita fotballanarkister». Men det er ikke medrivende lesning å følge en norsk journalists tornefulle vei til slik selvinnsikt.
Som fotballinteressert spør jeg meg hvorfor forfatteren heller ikke har brukt mer tid på å lese seg opp på fotballkulturen og det politiske livet i de muslimske landene han både besøker og omtaler, som Tyrkia, Saudi-Arabia og Qatar.
For å si det med fotballspråket: Det er ikke bare å sløse med sjansene, men å bomme på åpent mål.
Her kunne forfatteren skrevet en bok som gikk lenger enn den gjengse avisreportasjen og sagt noe nytt om forholdet mellom økonomi, politikk og fotball i Tyrkia og ikke minst i de oljerike landene på Den arabiske halvøya.
I stedet ender «Makta i drakta» med å være en bok som begynner offensivt med velskrevne reportasjer fra våre nærområder, men som går seg bort desto lenger hjemmefra forfatteren reiser. Ikke bare blir forfatterens kunnskaper mindre og synsingen sterkere, men de språklige feilpasningene kommer også stadig tettere. Her burde forlaget ha stilt med en korrekturleser som kunne ha kommet på banen i sluttspurten.
Men det er vel sånn at «timing is everything». Denne boka skulle ut til fotball-EM, og det bærer «Makta i drakta» i altfor stor grad preg av.
