BOK: Hvem er vi som forholder oss til alle krisene som omgir oss? Når vi tenker på isen som smelter, vestens overforbruk, terroristene som begår massehenrettelser på konserter, eller nøye regisserte halshogginger i fargerike kostymer. Mansplaining, hetskampanjer i sosiale medier og fallende sædkvalitet.
Hvordan kan samtalene om disse tingene blant legfolk og lærde foregå?
Paolo Giordano er en spesiell forfatter, utdannet fysiker på høyeste akademiske nivå, men brakdebuterte bare 25 år gammel med romanen «Primtallenes ensomhet» (på norsk i 2009). Med debuten vant han mange priser, blant annet den med høyest prestisje i Italia, Premio Strega, som den yngste noensinne.
Med sin nye roman «Tasmania» er han igjen i sentrum for den italienske litterære offentligheten. Hans kløktige kombinasjon av omfattende realfagskunnskap og dramatiseringer av menneskelige situasjoner med en mildt ironisk humor, gjør tekstene til sjeldent givende lesning.
Tasmania
Skjønnlitteratur, roman
«Imponerende lesevennlig og innholdsrikt om store spørsmål.»
Variert karaktergalleri
Paolo, fortelleren i «Tasmania��, er en fysiker som har forlatt sin akademiske løpebane og nå skriver artikler for aviser i tillegg til å holde kurs i vitenskapsjournalistikk for masterstudenter. Nå jobber han med å skrive en bok om atombomben. Han er gift med Lorenza, som er en god del eldre enn ham og har en sønn fra før. Ekteskapet sliter, de har ønsket og prøvd å få barn, men ikke lykkes. Ekteskapsdynamikken er gjennomgående i romanen, men bare en av flere tråder.
I tillegg møter vi den omreisende våghalsen Curzia, en journalist spesialisert i terrorangrep fra islamister; professor Novelli som er ledende klimaforsker med særlig interesse for skyer; Giulio, Paolos gamle studiekamerat som er aktivist på mange fronter og vil ut av en mislykket universitets- og pappatilværelse for å vie seg til skogvokterfaget. Vi blir også kjent med den briljante studenten Christian, som sliter med å takle invasjonen av fremmede arter, og stesønnen Eugenio som kanskje faktisk er glad i stefaren sin. Eller «allofaren» som boka forklarer:
«Innenfor biologien er omsorg for andres barn kjent som «allo-foreldreskap». Noe som etter mange år ville gjøre meg til en slags «allofar» for Eugenio, en definisjon som ikke sier stort, men som i det minste er nøytral og ikke ladet med den implisitte forakten i «stefar». Ifølge atferdsbiologene er ikke allo-foreldreskap veldig utbredt blant dyr, siden det fra et evolusjonært perspektiv ikke gir noen fordel. Det er observert bare hos løvinner, visse typer sjimpanser og grindhvaler, som kan bære andres unger på ryggen og ta dem med rundt i havet. Generelt foretrekker dyr å rive andres unger i fillebiter.»
Dårskap og destruksjonstrang
Ikke bare får vi slike biologiske fakta eksponert hos Giordano, han kommer også med en rekke betraktninger om skydannelser, et tankevenkkende besøk på Marie Curie-museet og noen svært sterke sekvenser med harde fakta om atombombene i Hiroshima og Nagasaki – alt sammen relevant for boka Paolo jobber med gjennom handlingen, men som han gir opp. Eller gjør han det, er det denne boka vi leser?
Boka stiger til de helt store høyder mot slutten der Paolo og Giulio er til stede på 75-årsmarkeringene for atombombene i Japan der de også treffer en hibakusha, en overlevende, Tanaka-san, og en annengenerasjons hibakusha, Moon. Her blir vi vitne til konsekvensene av menneskehetens dårskap og destruksjonstrang på en konkret og rørende måte. Rett før tidspunktet for bomben, mens han sitter på tribunen og følger seremonien, tenker han på Tanaka-san, som vi har fått historien til like før i boka. Giordano skriver:
«Jeg formulerer en tanke som jeg noterer på mobilen og nå gjengir her: Historien til et eneste barn kan få en til å gråte over hele menneskehetens skjebne, og han fikk det til å skje med meg.»
Og helt til slutt lurer han på et spørsmål som Moon hadde stilt om hva han skriver om:
«Og det er på dette tidspunkt av hjemreisen til Europa, i enden av turen vår, at jeg kommer på svaret – så enkelt, så ufattelig enkelt – på Moons spørsmål, svaret jeg ikke greide å gi henne i restauranten noen timer tidligere: Jeg skriver om alle de tingene som har fått meg til å gråte.»
Øverste hylle
«Tasmania» er en smart bok om viktige ting – utmerket oversatt av Astrid Nordang. Den setter tanker i sving uten noen gang å forlate romankunstens evne til å skape dypere fascinasjon og nye erkjennelser.
En slik bok er et av mange eksempler på hvorfor vi trenger de beste bøkene fra verdenslitteraturen i vår altfor selvreflekterende litterære offentlighet. Javisst skrives det enkelte svært gode bøker på norsk, men en hel verden der ute har mye å by på fra øverste hylle for den våkne leser. Veldig mye.
