Cecilie stekte pannekaker med barna, da blodet plutselig fosset ut av henne

Cecilie Espenes har vært gjennom flere tøffe perioder i livet. Den verste er hun ikke ferdig med å bearbeide ennå. Hun og samboeren Kenneth (29) ble overrasket, men takknemlige og glade da det viste seg at Cecilie var gravid.

– Jeg kjøpte og tok flere tester hjemme, for å være helt sikker. Det var ingen tvil, graviditetstestene viste alle at jeg var gravid 2. november 2022, minnes Cecilie.

– Jeg har Madelen (12) fra et tidligere forhold og Kenneth og jeg har Lucas (6) sammen. Vi begynte straks å tenke på praktiske ting som rominndeling og sånn, og gledet oss til å få baby.

Gleden var imidlertid kortvarig. Etter en liten uke, begynte Cecilie å blø. Det kom og gikk omtrent i sju dager, og de lurte på om det kunne være såkalt festeblødning. Cecilie hadde aldri opplevd abort, og hun var nå engstelig for å miste barnet.

Da Silje kom til Oslo, møtte hun en smilende uteligger. Det var hennes far

Gledet seg til barn nummer tre

– Jeg oppsøkte fastlegen, som gjorde en hCG-måling. Det er en hormonundersøkelse som forteller om svangerskapet utvikler seg normalt, sier Cecilie.

– Prøven var helt fin. Men på grunn av blødningene, bestilte legen likevel en tidlig ultralyd på sykehuset. Ingenting tilsa at det hastet, og timen ble tilfeldigvis satt opp dagen etter jeg fikk styrtblødningene.

Cecilie forteller om den dramatiske tiden på telefon fra familiens hjem i Arendal. Cecilie kjenner ikke så godt til sin biologiske familie, og vet lite om krefthistorikken der.

Hun forklarer hva som videre skjedde pannekakedagen, mandag 14. november 2022:

– Jeg fikk skrudd av kokeplatene og ba Madelen, som hadde en venninne på besøk, om å passe på lillebror, sier Cecilie.

– Selv ble jeg sittende på do over en time, før de voldsomme blødningene ga seg. Jeg hadde mobilen med meg inn på badet, og fikk ringt til Kenneth. Han var på jobb et stykke unna, men kom så fort han kunne.

Da Kenneth kom hjem, prøvde paret å oppføre seg så vanlig som mulig, så barna ikke skulle bli redde. Cecilie orket ikke tanken på legevakt, hun hadde jo uansett time på sykehuset dagen etter. Søsteren hjalp til med barna neste morgen, Kenneth dro på jobb og

Cecilie kjørte selv til kontrollen på sykehuset. Hun tenkte overhodet ikke over om det var lurt, selv om hun var svimmel og følte seg rar, som om hun var i sjokk. At hun hadde mistet masse blod, var ikke i hennes tanker. Det var spiren i magen Cecilie bekymret seg for, ikke sin egen helse.

- Det var ikke i mine tanker at dette kunne ramme meg

Hylgrein

– Jeg hylgrein da jeg satt på gangen og ventet. Fosteret kunne umulig ha overlevd gårsdagens blødninger, mente jeg.

– Legen som tok imot meg var rolig og trygg. Og på ultralydbildet så jeg selv at hjertet slo, før legen rakk å si noe. Jeg var totalt forvirra, men skjønte fort at noe måtte være galt likevel, for nå skjedde ting fort. Jeg måtte gjennom flere undersøkelser og prøver, men fikk først ringt til Kenneth.

– Bare det ikke er kreft, sa Kenneth i telefonen før han kastet seg i bilen. Søsteren min skulle hente barna og være barnevakt.

– Nei, nei, selvfølgelig er det ikke kreft. Cecilie prøvde å berolige både samboeren og seg selv.

Hun hadde tatt celleprøve i 2017, den var helt fin. Etter det ble hun gravid, begge barna var mye syke og tiden bare gikk. Hun var derfor litt på etterskudd i forhold til Livmorhalsprogrammet. Slik tror hun det kan være for mange kvinner. Livet skjer, og den gynekologiske undersøkelsen blir ikke prioritert. Cecilie håper hennes historie kan få andre kvinner til å sjekke seg når de skal.

«Har du krasja i en murvegg» fikk Siri ofte slengt etter seg

Viktig å følge opp Livmorhalsprogrammet

Generalsekretær i Kreftforeningen, Ingrid Stenstadvold Ross, sier at både menn og kvinner kan bli smittet av HPV-viruset. Det smitter gjennom seksuell kontakt, og de aller fleste vil oppleve å få det i løpet av livet. Det kan være nok med en partner for å bli smittet, men risikoen øker hvis man har flere seksualpartnere.

– Hvis en HPV-infeksjon blir langvarig, kan det hos noen utvikle seg til celleforandringer og i neste omgang kreft. Det er derfor det er så viktig å ta livmorhalsprøven hver gang du får påminnelse i posten, sier Ingrid Stenstadvold Ross.

– Da kan man holde øye med om infeksjonen er borte eller fortsatt er der ved neste prøve. Hvis det allerede har blitt celleforandringer, kan disse behandles før det rekker å utvikle seg til kreft.

Generalsekretæren sier videre at nesten all livmorhalskreft skyldes HPV-viruset, men at HPV også kan føre til annen kreft; i munn og svelg, anus og kjønnsorganer hos kvinner og menn.

– I Norge er vi så heldige at alle kvinner mellom 25 og 69 år får invitasjon til å sjekke seg regelmessig gjennom Livmorhalsprogrammet. Vi oppfordrer alle til å gå til legen og ta testen når de får denne påminnelse i posten, sier Ingrid Stenstadvold Ross

Hun poengterer også at dersom du får symptomer som varer mer enn tre uker, som illeluktende utflod, kraftige smerter eller unormalt store blødninger, skal du gå til legen og be om en gynekologisk undersøkelse.

Det gjelder også hvis du er yngre eller eldre enn de som omfattes av Livmorhalsprogrammet. Du vil ikke merke at du er smittet av HPV, men det gjør livmorhalsprøven. Derfor er det så viktig at du går til legen din og tar prøven når du får melding om det.

«Mamma, jeg klarer det ikke uten deg»

Kommer jeg til å leve til jul?

Legene informerte Cecilie om at de ventet på svar, men mistenkte en stor svulst i veggen på livmorhalsen. Cecilie husker ikke alt, men vet hun ble lagt i narkose og at hun fikk flere poser blod. Hun tilhører de 15 prosentene av befolkningen har blodtype Rhesus minus, og er takknemlig for alle blodgivere av den sjeldne blodtypen. Blodprosenten var lav, hun fikk kjøreforbud og klarte ikke å tenke klart.

– Jeg ble nesten litt likegyldig, før panikken tok meg, sier Cecilie, som fikk ambulansetransport fra sykehuset i Arendal til Kristiansand.

Skulle jeg dø fra barna mine? Ville jeg leve til jul? Måtte jeg begynne å lage bursdagskort til alle de årene jeg ikke fikk feiret bursdagen til ungene?

– Alt kjentes forferdelig skummelt, og legene var ærlige; de kunne ikke gi meg svar. Det eneste som var sikkert, var at jeg måtte i gang med behandling fort. Og at det var for risikabelt å gjøre det mens jeg var gravid. Fosteret måtte fjernes for å prøve å redde mitt liv. Det var en grusom beskjed å få, men jeg hadde ikke noe valg, sier Cecilie.

Åpen med barna

Hun var påvirket av medikamenter og følte seg surrete de ti dagene hun lå på sykehuset i Kristiansand. Hun er takknemlig for at det vanlige pakkeforløpet ved kreft ble omgjort til hasteforløp, og ble lagt inn på Radiumhospitalet. Der fikk hun først cellegift, deretter både utvendig og innvendig stråling. Hun var hjemme på perm noen ganger, men reiseveien var lang og Cecilie var veldig sliten.

– Jeg var mest bekymret for barna, og valgte å være åpen og ærlig med dem også. Lucas forsto ikke så mye, men det var hardt for Madelen. Alt hun visste var at legene gjorde sitt beste for at mamma skulle bli frisk, ikke dø, sier Cecilie med gråten i halsen.

– Jeg kontaktet Kreftforeningen tidlig, og spesielt Madelen har hatt og har stort utbytte av å være sammen med andre barn, som også er pårørende. Hun bruker fremdeles tilbudet «Treffpunkt», som har møter hver 14. dag. Der er det også erfarne voksne til stede, slik at barna kan få ordentlige svar på det de lurer på.

Madelen bodde hos faren sin og Kenneth var sykmeldt og hjemme med Lucas mens Cecilie fikk behandling. Det var beintøft for Kenneth, og mange vonde tanker for hele familien.

Har alltid noen å snakke med

Cecilie bodde på Radiumhospitalet fra 15. desember 2022 til 30. januar 2023. Hun var maks uheldig, som også fikk svineinfluensa rett etter at hun startet behandlingen, og måtte isoleres en periode.

Helgene kjentes ofte lange og ensomme, men Kenneth og Cecilie var enige om at besøk nesten ikke var verdt slitet.

– Da jeg kom hjem 31. januar 2023, var jeg fortsatt redusert, men i bedre form. Jeg tok sakte, men sikkert hverdagen tilbake, men trengte en powernap i løpet av dagen en god stund, sier Cecilie.

Hun forteller at hun ble med da Kenneth skulle levere og hente barna, hun fikk lov å kjøre bil igjen, og hun hvilte mest mulig på dagtid, for å ha overskudd når barna kom hjem.

– Etter at jeg hadde vært hjemme i to uker, måtte Kenneth begynne på jobb igjen. Da var jeg glad jeg hadde så mange gode folk rundt meg. Jeg kan ikke få fullrost helsepersonell, inkludert psykolog og ikke minst Kreftforeningen med kreftveivisere og kreftveiledere. Jeg har alltid noen å ringe til hvis jeg lurer på noe eller bare trenger å snakke. Dessuten går jeg tur med en fantastisk likeperson en gang i uken, med henne kan jeg snakke om alt.

Cecilie forteller at bekkenet har blitt stivere etter behandlingen, og at hun har hatt god nytte av Kreftforeningens tilbud om yoga. Hun er takknemlig for at samlivet med mannen er tilbake, selv om ikke alt er helt som før, og mener åpenhet og kommunikasjon er det som skal til.

– Kenneth har vært og er min aller beste støttespiller og en fantastisk fin pappa og bonuspappa. Jeg var fryktelig nervøs før de første kontrollene, og ble jublende glad da jeg fikk beskjed om at jeg var kreftfri 31. oktober 2023. En bedre Halloween-feiring kunne vi ikke ha hatt, sier Cecilie.

Angstbobla

– Fremdeles kan jeg gå inn i angstbobla hvis jeg merker at noe er annerledes med kroppen, men jeg føler meg ivaretatt også av fastlegen, som har kjent meg hele livet.

Cecilie valgte tidlig å gå åpent ut med diagnosen på Facebook, for å slippe spekulasjoner. Det er hun glad for nå. Hun er takknemlig for at hun fortsatt lever, og for at det bestandig finnes noen å snakke med, når tanken på tilbakefall melder seg.

– Den dramatiske sykdomsperioden har lært meg å sette pris på alle små, hverdagslige ting på en helt ny måte. Vanlige hverdager, å kunne spise hjemmelaget mat eller delta på et foreldremøte på skolen eller i barnehagen har blitt høydepunkter for meg, sier Cecilie.

– Til høsten begynner Lucas på skolen. Og nå er det helt sikkert at jeg kan følge på hans første skoledag. Det var ingen selvfølge for noen måneder siden.

Så vær så snill, jenter og kvinner, sjekk dere. Ikke alle krefthistorier ender så godt som min.

Madelen og hennes far har godkjent tekst og bilder.

Kenneth har godkjent tekst og bilder, også det som omhandler Lucas.

Målet er å utrydde livmorhalskreft

– Hvis celleprøven viser at kvinnen har HVP-viruset, vil man se på hvilken type HPV det er, og om det er celleforandringer. Noen HPV-typer er så ufarlige at du kan få beskjed om å ta en ny prøve om fem år. Andre kan få beskjed om å ta en ny prøve om ett, to eller tre år, blant annet ut ifra alder og tidligere prøver, sier Ingrid Stenstadvold Ross.

– Livmorhalskreft forebygges gjennom HPV-vaksinering og masseundersøkelsene i Livmorhalsprogrammet.

Generalsekretæren forteller at i dag får alle norske barn tilbud om HPV-vaksine på barneskolen, og at den er et viktig tilbud for å forebygge kreft. I fjor fikk man i Norge den fantastiske nyheten om at det var null krefttilfeller blant det første kullet som fikk HPV-vaksine. Dette viser hvor effektiv HPV-vaksinering er. Kreftforeningen ønsker at enda flere skal få tilbud om vaksinen gratis, slik at man raskere kan slå ned HPV-smitten i samfunnet.

– Hele verden har som mål å utrydde livmorhalskreft i løpet av kort tid. Vi er på god vei dit, men vi i Kreftforeningen mener vi kunne gjort det enda raskere ved at flere tar livmorhalsprøve, og å tilby flere i samfunnet HPV-vaksine. Svenskene har en mer ambisiøs plan for utrydding av livmorhalskreft, og vi ser ingen grunn til at ikke Norge skal ha det samme, sier Ingrid Stenstadvold Ross.

– Rundt 7 av 10 kvinner tar prøven som anbefalt, og det er vi veldig glade for. Likevel er det fortsatt altfor mange som ikke gjør det. Nesten 200 000 kvinner har ikke tatt prøve på 10 år eller mer. Kvinner som har problem med å få tatt livmorhalsprøven, kan høre med fastlegen sin om mulighet for å ta prøven med en HPV hjemmetest.

Oppdag mer mote, livsstil og historier fra virkeligheten på KK.no