Det stilles stadig flere og mer berettigete spørsmål ved Joe Bidens presidentvalgkamp. Den katastrofale debatten torsdag i forrige uke har fått noen demokratiske kongressmedlemmer til å be ham trekke seg. Den har fått tilliten til å svekke seg, meningsmålinger til å krympe i oppslutning, og sentrale partisponsorer til å innstille støtten inntil Biden trekker sitt kandidatur. Noe er i bevegelse, uten av Biden tilsynelatende lar seg bevege. Imens ruller snøballen.
Det er åpenbart at Donald Trump er uskikket til å være amerikansk president, og ha verdens viktigste jobb. Hans evinnelige og eventyrlige løgner, viser at han ofte er på en annen planet. Trumps utilslørte forsøk på å begå statskupp 6. januar 2021, med å oppfordre mobben til å storme kongressen, viser hvor farlig han er. Og da høyesterett i forrige uka sa at dette var innenfor en sittende presidents mandat, så viser det oss hvor enda mye farligere det kan bli hvis Trump vinner valget i november. Mye — noen vil si alt — står derfor på spill.
Biden sier derfor helt korrekt at dette valget i utgangspunktet er mellom rett og galt, eller om man vil — svart og hvitt. Men denne påstanden ødelegges av at Bidens presidentvalgkamp nå også baserer seg på en løgn, nemlig den at alt er i sin skjønneste orden med Joe Biden. For det er Biden som nå serverer amerikanske velgere en løgn, nemlig den at det var ikke riktig det de så under TV-debatten i forrige uke. Biden er ikke en sterkt svekket mann som ikke klarte å følge med i debatten, selv om han hadde forberedt seg på dette i uker. Det USA og hele verden så, er egentlig ikke sant, for Biden er ikke sånn. Nemlig.
Er han ikke det?
Amerikanske venner som vokste opp i det gamle Sovjetunionen har den siste uka ringt, sprengfulle av latter og dyp bekymring. De var unge voksne da den stadig mer senile Leonid Bresjnev var partisjef på slutten av 1970- og begynnelsen av 1980-tallet. Det var flere ting Bresjnev ikke klarte å uttale riktig, en av dem var de en gang så viktige ordene «sosialistiske land» - «sosialistitseskij stran». I stedet svelget Bresjnev de vanskelige stavelsene, og sa «sosiskij stran», som betyr «pølse land».
- Ha, ha, ja, husker du? Lo vi i telefonen. Men satte latteren i halsen, for det som var en sein-sovjetisk virkelighet, kan et stykke på vei være i ferd med å bli en amerikansk virkelighet. Og er det ansvarlig å velge en mann til president som på en dårlig dag ikke klarer å fullføre setninger, og snubler i ord, fordi han er forvirret? Er det ansvarlig at han skal ha ansvaret for å trykke på atomknappen på en dag som lett kan komme til å være like dårlig?
Mine gamle venner lot seg ikke lure av den sovjetiske propagandaen som lot som om alt var i sin skjønneste orden med sjefen. Og de lar seg ikke lure nå, selv om de forakter Trump. Og uten at Biden kan sammenliknes med Bresjnev i ånds-svekkelse, er det åpenbart at han på dårlige dager er svekket. «Ja, jeg hadde en råtten dag», måtte han til slutt innrømme.
Poenget er at Bidens presidentkandidatur er i ferd med å få den aller verste fienden — nei, ikke Trump, men — latteren. Vi ler av — og har delvis medlidenhet med — den stadig mer åpenbart gamle og svekkede mannen som klamrer seg til makta. Det er en vanskelig øvelse — og det skal være vanskelig — å overbevise folk om at det de har sett med egne øyne ikke er sant. For så langt har det altså kommet at det amerikanske presidentvalget kan komme til å stå mellom fullkommen galskap og gryende geriatri. Hvis ikke.
Hvis ikke Biden på en overbevisende måte blir fortalt at han må trekke sitt kandidatur i tide, slik at en annen demokratisk kandidat rekker å etablere seg, og konfrontere Trumps notoriske løgner, og utfordre hans diktatoriske tilbøyeligheter, før valget i november. At det haster er åpenbart.
Imens er en annen parallell mellom Trumps og Bidens parti i ferd med å åpenbare seg. Da Trump erobret Det republikanske partiet var det bare noen få som hadde baller til å si at han var gal og uegnet, og den fremste med baller var en kvinne, Liz Cheney. I Det demokratiske partiet er det nå bare noen få, svake røster, som offentlig tør å si det åpenbare — som også meningsmålinger viser — at Biden har stadig mindre sjanser til å slå Trump. Er det like lite civil courage i Det demokratiske partiet som det var i det republikanske? Hva er det med Amerika?
Imens har keiseren stadig mindre klær på. Og de aller fleste som vil se, de ser det. Det er den sørgelige status for klodens historisk sett ledende demokrati, tre måneder før et skjebnevalg.
