KONSERT: En varm sommerkveld, sola er i ferd med å gå ned og på scenen står verdens største metalband og spiller for nærmere 40.000 metalhoder. To timer seinere har den soleklare headlineren over alle på årets Tons of Rock gjort unna ei økt på nøyaktig to timer. De gir seg et kvarter før de må. Det er det sikkert en del i Oslo som er glade for, for det er ikke bare på Ekebergsletta de høres.
Metallica - 72 World Tour
«Et rockmonster.»
Jeg har noe av den samme følelsen som da Iron Maiden sto på samme scene for to år siden og da Metallica spilte i Granåsen i Trondheim i 2019. Det er en slags følelse av storhet. De er begge to av rockhistoriens største. Det er bare AC/DC som mangler, men de er tilstede over høyttaleranlegget i form av «oppvarmingslåten» «It’s A Long Way To The Top (If You Wanna Rock’n’ Roll)». En fin gest. Og - Metallica vet litt om akkurat det. De har gått en lang vei fra starten som thrash metal band i Los Angeles i 1981 til å fylle de største stadionene og festivalscenene. Til å bli hele verdens Metallica.
Et drønn
Det starter med et massivt drønn nøyaktig klokka 20.43, med en bass som sitter godt i mellomgulvet. Det er til å få whiplash av, og det er nettopp det de har skjønt når de åpner med nettopp «Whiplash» fra albumdebuten i 1983, «Kill 'Em All».
«We are Metallica. So are you!», sier vokalist og gitarist James Hetfield (61) før «Creeping Death» tar oss. Nå er de store skjermene på sidene og bakveggen også med oss – bandet i svart/hvitt og resten i farger. Rødt, jordfarger, blått.
«For Whom The Bell Tolls» følger, med den første pyroen. Den varmer flere titalls meter. En forrykende Hammett-solo «rammer» inn låten. «Enter Sandman» kommer kjapt, og det blir kryss i boka. De har byttet på å spille den og «Sad But True», «Nothing Else Matters» og «Master of Puppets» (1986). Vi får alle. Vi kan ikke ønske noe mer. Det må være noe med Oslo-lufta.
CC Cowboys-flørt
«If Darkness had A Son» er en av låtene fra fjorårets album «72 Seasons». Det er gått 40 minutter, og Ekebergsletta får tidenes publikumsfrieri. Hvert eneste sted de besøker har bassist Robert Trujillo (59) og gitarist Kirk Hammett (61) moro av å lære seg en lokal låt. I Trondheim var det «Forelska i lærer’n», her falt valget på CC Cowboys’ «Vill, vakker og våt». På norsk! Jeg har nok hørt den bedre, men refrenget satt ihvertfall godt – med hjelp fra tekstarket og et støttende publikum.
Saxon-hjelp
I 1981 åpnet Metallica for Saxon på klubben «Whiskey A Go-Go» i Los Angeles. Saxon spilte tidligere I kveld på den samme Tons-scenen, og Brian Tatler dukket opp for å bistå på «Am I Evil», som han skrev sammen med Sean Harris.
Nå har vi plutselig et trehodet gitarmonster på scenen, både Hetfield og Tatler med den berømte V-gitaren. Ett av kveldens mange høydepunkter. Etter alle heavyballaders mor («Nothing Else Matters») – med høy allsangfaktor (det er jaggu ikke lett på mange av sangene til Metallica!) spør Hetfield: «Do you want heavy, Oslo?»
Ja til heavy
Oslo vil ha heavy, og får «Sad But True». «Lux Æterna» fra «72 Seasons» blir et nytt høydepunkt. «Seek and Destroy» fra albumdebuten henger seg på, og 30-40 store baller i gult og svart merket «72 World Tour» sendes ut over publikum og kastes fram og tilbake mellom lange armer.
Helikopterlyd og skuddsalver varsler at «One» kommer, en ballade som utvikler seg til så mye mer. Med hele bandet på moloen ute blant publikum, byr de på låten som skulle fullende kvelden: «Master of Puppets». Det var bare den som manglet. Det er fortsatt noen minutter til strømmen tas, men bandet nøyer seg med å gå ut og takke publikum for responsen, trommis Lars Ulrich (60) på dansk.
Hårete
Det er ganske hårete å innlede en firedagers festival med verdens største metalband. De startet med thrash-metal, men er blitt et stadionband mer enn et hardcore metalband. De har forandret seg i takt med størrelsen – fra klubb til arena. Du kan si at de har tilpasset seg en voksende publikumsmasse musikalsk. Blitt bredere.
God stemning
Metallica ble startet av danske Lars Ulrich og amerikaneren James Hetfield i Los Angeles i 1981. Debutalbumet «Kill ‘Em All» (1983) ble kalt thrash-metallens fødsel, i slekt med britiske heavyband som Tons of Rock-aktuelle Judas Priest, Iron Maiden og Motörhead - som hadde vært i gang en stund på 70-tallet. Dagens besetning har holdt sammen siden 2003. Ikke dårlig for et band som har vært gjennom mange kriser. Stemningen skal visstnok være på topp nå, og det merkes på scenen. Og det takker vi for. Ingen i hele verden var bedre enn Metallica mellom kl 20.43 og 22.43 i kveld.
