KONSERT: Judas Priest feirer 55 år som band med «The Invincible Shield Tour», som avsluttet fredagskvelden på Tons of Rock. Bandet definerte på mange måter heavy metal-sjangeren og inspirerte blant andre metalmonsteret Metallica, som avsluttet onsdagen, og Uriah Heep, som startet året etter dem og spilte på ettermiddagen. Så - dette ble en dag proppfull med british metal og hardrock.
Judas Priest - «The Invincible Shield Tour»
«Rutinepreget Judas Priest.»
Men - kontrasten til onsdagens fest er stor – og på mange måter blir konserten et lite antiklimaks. For det var i mye større grad et show.
Strømlinjeformet
Judas Priest er lenge i kveld et ganske strømlijeformet band som mangler lekenheten til Metallica. Det løsner etter en times tid, når frontfigur Rob Halford snakker til publikum for første gang og legger opp til en call-and-response-lek som får i gang publikum – som danner et gedigent kor. Det glir over i kveldens eneste coverlåt, Fleetwood Macs «The Green Manalishi (With the Two Prong Crown)». Den er helt grei, men høydepunktet kommer med første ekstranummer, «Electric Eye» – en låt som veldig mange har ventet på. Det skjer noe med dynamikken og trøkket på tampen som kunne vært der tidligere.
Det er ikke mye staffasje på scenen, om du ser bort fra skjermene, men det kors-liknende bandsymbolet blir heist ned - og så opp igjen. Halford har symbolet på ryggen, på jakkeslaget, i et kjede rundt halsen. Du ser det på siden på scenen, på bakveggen – over alt.
Nagler og lær
Halford ser litt ut som en trygg bestefar der han står med sitt lange og fyldige gråe skjegg, men tatoveringene på begge sider av en blank isse og ringen i nesa forteller meg at han ikke er en helt vanlig bestefar. Jakka glinser i sølv, som etter hvert byttes til gull, og det er mye nagler. Og susp.
Halford innførte nagler og lær og biker-stilen i heavy-symbolikken. Inspirasjonen til antrekkene fikk han fra homomiljøet i Soho, London. I 1998 sto han endelig fram som homofil, som en av de første i heavy-leiren. Det har lite med musikken å gjøre, men er jo en grei opptakt til morgendagens Pride-parade. En gråskjegget Halford i front der hadde gjort seg!
«Reinere»
Judas Priests heavy-rock og -metal framstår «reinere» enn for eksempel Metallica, mer i Iron Maiden og AC/DC-folden. «Sad Ewings of Destiny» (1976), der de minner om både Black Sabbath og Deep Purple, var albumet som etablerte dem for fullt. En utslitt Halford var borte fra gruppa fra 1991 til 2003, men det har vel aldri vært noen tvil om at det er han som er stemmen i Judas Priest. Holder den fortsatt?
Svaret er et kort og presist ja. Mange eldre artister må legge om stemmen og tilpasse låtvalget fordi de ikke når de høye tonene. Spør Ian Gillan i Deep Purple om det! Stemmen til Halford bærer fortsatt imponerende bra - og han går høyt. Meget høyt.
Ingen panikk!
Bandet åpner med «Panic Attack» fra bandets første album på seks år - og deres 19. album - «Invincible Shield», som kom i mars. Allerede som låt nummer to kommer «You’ve Got Another Thing Comin’» fra det viktige «Screaming For Vengeance»-albumet fra 1982. Metallica albumdebuterte året etter.
Andy Sneap steppet i 2018 inn på gitar for Glenn Tipton, som måtte trekke seg ut av gruppa etter 45 år på grunn av Parkinsons sykdom. Den andre «gitartvillingen» er Richie Faulkner (44), som erstattet en av grunnleggerne, K.K. Downing, i 2011. Travis Scott har spilt trommer i 35 år.
Bare Ian Hill (bass) er med fra starten, mens Halford kom med i 1972, ganske tilfeldig, fordi søstra hans var sammen med Hill og bandet hans trengte en ny vokalist! Han rakk å være med på gruppas progrock/psykedelia-inspirerte debut «Rocka Rolla» i 1974, et album som ikke har vært representert på denne turneen.
Formelbasert
Man skulle kanskje tro at et band som har et navn som består av ordene Judas og prest må være motsetningsfylt, og frontfigur Rob Halford har sagt noe sånt om Judas Priest: Vi er ikke et formelbasert band, vi sprenger grenser og bryter reglene for hva som er heavy metal. Likevel, de framstår som ganske formelbasert på Ekebergsletta. Det er vanskelig å høre vokalen i starten, men det bedrer seg etter hvert. De har vært innom ti av sine album under denne turneen, og låter som sitter litt ekstra godt er «Breaking The Law» med innlagte sirener og en film som viser gateopptøyer på bakveggen og «Turbo Lover».
«Bedagelig»
Det er slett ikke det samme Judas Priest som startet i Birmingham i 1969 som har stått på Tons of Rock-scenen. De forvalter arven helt greit, og de to gitaristene har en travel kveld på jobben. Men jeg kunne ønsket at en litt «bedagelig» Halford hadde satt inn støtet tidligere. Det blir litt trivelig, liksom. Men det er kanskje noe i budskapet i låten som avslutter konserten, «Living After Midnight» - før Queens «We Are The Champions» sendes ut over sletta. Et stort sjølbilde skader vel ingen…
