Forfatteren Henrik H. Langeland har lenge vært fascinert av mennesker med rikdom og makt, og ikke minst relasjonene mellom dem som har det, og ikke har det.
- Rike familier er overraskende like. Det er mange av de samme konfliktene og psykologiske mønstrene som utspiller seg i maktkampene, sier han til Dagbladet.
For fire år siden ble han kontaktet av noen personer med unik innsikt inn i et av Norges viktigste skipsrederier, nemlig Wilhelmsen-rederiet, forteller han.
- Det var et uhyre fascinerende familie- og forretningsmateriale. Det er veldig få norske familier som har hatt en tilsvarende formue og samfunnsinnflytelse. Men jeg har skrevet en ren fiksjonsroman, ikke basert på Wilhemsen-familien, men inspirert av den. Det er som TV-serien «Succession», hvis man skulle sammenlignet det med noe, som er basert på Murdoch-familien.
«Norske Succession»
TV-serien om den fiksjonelle, styrtrike, og dysfunksjonelle familien Roy, er kanskje mer realistisk enn mange tror, mener Langeland.
Stilig, Langeland!
- Da jeg så «Succession» så tenkte jeg at det ble for crazy, disse menneskene er for gærne til å drive slik business. Men mange av dem jeg har møtt som står i liknende familieøkonomiske situasjoner, både i Norge og i utlandet, opplever ofte serien som svært realistisk. Det er litt skremmende.
Det er ikke bare i fiksjonsverdenen at kamper om makt og penger river familier fra hverandre, sier Langeland. Han peker på det pågående arveoppgjøret i Wilhelmsen-familien som et nærliggende eksempel. Tidligere i år gikk sju Wilhelmsen-arvinger til sak mot eier og konsernsjef Thomas Wilhelmsen. Arvingene tapte i tingretten. Saken er anket.
- Man ser jo i stor grad at arveoppgjørene i disse rederifamiliene sjeldent er noe annet enn opprivende og vonde.
Selv uten et bittert arveoppgjør vil en slik arv kunne fort bli en byrde, mener forfatteren.
- Mye av romanen handler om alvoret i en slik arv og et slikt ansvar. Hovedkarakteren Herman føler en tyngende ansvarsforpliktelse til å først redde, og så videreføre familiearven. Å være forpliktet til ta over et familiedrevet forretningsdynasti, er noe jeg tror de fleste opplever like mye som en byrde som en glede.
Langeland mener at en stor formue også kan være frihetsberøvende.
- Når du er eier og leder av et stort familiekonsern, så sitter du i utgangspunktet på livstid. Det er litt som en monark, du kan ikke bare abdisere.
Men man skal være forsiktig med å knytte stor kapital til manglende moral, mener han.
- Det er viktig å huske at i moralsk forstand er rike mennesker like forskjellige som alle oss andre. Penger kan frambringe etisk ansvar og rederlighet, men det kan også skape en ekstrem grådighetskultur.
«Machiavellisk»
Hovedkarakteren Herman i «Makten og æren» arver formuen og ansvaret for det fiktive Lauritzen-rederiet. Det er både krevende og et sjansespill, sier Langeland.
- Forretningslivet er alltid risikabelt. Ofte er man bare et kvartalstall fra å gå konkurs. Og når det først har begynt å rakne, slik det gjør for Herman, så blir man fort desperat.
Dette skaper en fundamental endring i Herman.
- I starten er han en ganske lystig fyr, positiv og livsglad. Men etter å ha pådratt seg tuberkulose og nesten blitt drept av et tysk torpedoangrep under første verdenskrig, kommer han hjem til et rederi i ruiner. Han har blitt dolket i ryggen av venner og familie. Og kampen for å gjenopprette familierederiet endrer ham til det verre. Makten gjør at han hardner som menneske, forteller Langeland.
Ingen får stå i veien for Hermans kamp for å gjenvinne familiens status.
- Det er en slags Machiavellisk logikk, man kan godt gå over noen lik hvis man dermed redder familiens makt og ære. Det er litt gammeltestamentlig. Det tror jeg fremdeles er ganske vanlig også i den virkelige verden.
- Lykke er ikke til salgs
Forfatteren mener at slike formuer som familien Lauritzen, eller Roy, forvalter, ofte er en kilde til bekymringer og ulykkelighet.
- Jeg tror ikke lykke er til salgs. Det er ingen tvil om at en trygg økonomi er et langt steg inn i lykke, men den optimale lykkesummen er mye lavere enn mange tror. Og det er heller ikke så veldig stor formue man skal ha før den primært fører til bekymringer.
Han tror dette er en holdning som er i framvekst hos yngre mennesker.
- Vi har alle instinktivt lyst på penger, men vi vet jo også at det ikke nødvendigvis gjør oss til bedre mennesker. Ofte motsatt. Jeg synes det er positivt at begjæret etter rikdom og materielle ting ser ut til å være mindre blant den yngre generasjonen.
