Hvem har ikke drømt om å dra sin kos, rømme fra tidsklemme, stress og press fra alle kanter? Skaffe en van, som Nina Lykkes romankarakter i «Nei og atter nei». Eller gjøre som hovedpersonen i Helle Helles nye Nordisk Råds-nominerte roman, «Hafni forteller» - kjøre av gårde og bare etterlate seg en kortfattet lapp på kjøkkenbordet: «Borte lenge».
For Julie Valsø, forfatter og some-produsent, blir tanken til virkelighet. Familielivet med to små barn, jobb, barnehage, samliv og forpliktelser, går på halvt hold. Alt handler om å komme seg gjennom dagene, «å holde ut». Frustrasjonen topper seg i 2019, da hun skal velge cherrox til datteren. Hun googler og får nittentusen treff. På bristepunktet av slitenhet og overtenking, undrer hun: Har vi mistet gangsynet når det gjelder hva vi bruker tida på? Er et annet liv mulig, der det finnes rom til uthvilt samvær med barna?
Løsningen som Julie og ektemannen Espen velger, er drastisk. Her skal unger ut av barnehagen og bobil bygges. Leiligheten på Tøyen leies ut, og så er familien på fire på veien.
Målet er å finne ut hva som er viktig for dem, og få tid til å være sammen uten å panikkstresse med å «rekke noe ingen egentlig ville rekke». Det er ikke noen småtur de legger ut på. Litt på grensen til vanvittig, kan leseren tenke, der de kjører avgårde med en treåring og femåring på en middels godt planlagt toårsreise. Destinasjon: Marokko.
Null stress! Europa rundt i jakten på et annerledes småbarnsliv
Sakprosa, dokumentar
«Lettbent om personlig reise»
Noe gnager
Julie Valsø er prisvinnende innholdsprodusent og populær instagrammer. Hun har tidligere utgitt boka «Det ordner seg. Sju steg til å overleve småbarnslivet», om fødselsdepresjon, som hun krasjet inn i etter sitt andre barn. I «Null stress!» følger vi familien på reise i en syv og en halv meter ombygd varebil, der de stopper og opplever verden underveis: Vill og vakker natur på Færøyene, nasjonalpark i Skottland, landsbyliv i England, koselige småsteder i Frankrike, strandliv i Spania, fjellcamping i Marokko, kamelriding under stjernehimmelen i Sahara.
Det er et eventyr fylt av gyldne familieøyeblikk, men også av stress for å finne steder å parkere for natten, steder å fylle vann, ubeleiligheter oppstår og uventede ting skjer. De har unnsluppet følelsen «av ikke å rekke vårt eget liv», de har fått friheten de sårt trengte. Men de savner også tryggheten, fellesskapet og nettverket de var vant til hjemme. I tillegg begynner noe annet å gnage; forholdet til Espen. Julie spør seg: «Hadde det travle livet vært limet, det som holdt oss gående?».
Lur
Valsø er en småmorsom forteller og formidler på lettbent, uhøytidelig og selvavslørende vis. «Null stress!» er sånn sett en underholdende bok, og også lurt disponert.
Ganske tidlig får leseren vite at Julie har hatt fødselsdepresjon. Senere kommer andre drypp som gjør at prosjektet virker enda mer risikofylt. Paret har slitt, gått i terapi. Bobilen, som prosjekt, er livbøyen. Og enda litt senere avsløres: Espen fikk en diagnose før de dro.
Gjennom slike drypp og tilbakeholdte overraskelser holder Valsø på spenningen gjennom boka (for oss som ikke har fulgt reisen på Instagram og i TV 2). Spørsmålet om hvordan dette hasardiøse prosjektet kommer til å gå, blir en motor i lesningen.
Rask litteratur
I dagens debattklima med Softgirls og Tradwifes som forherliger, men også diskuterer hvordan vi kan leve gode liv med små barn, og hvor gjennomregulert et barneliv skal være, var forventningene en litt mer reflekterende bok, i gate med den danske journalisten Maj My Humaidans «Ærøy manifestet», foreløpig ikke oversatt.
Humaidans utgangspunkt er liknende: Ektefellene er utmattet av kampen for å få livet til å gå opp, bryter ut, og flytter med barna til en øy. Boka har en videre vinkel, er mer systemkritisk og diskuterende, og minner om at normene som de fleste av oss lever etter, ikke er naturgitte.
Valsø betrakter de lange skoledagene barna i Frankrike har, og de mindre regulerte livene til barna lengre sør. Men vi får i liten grad noen tydelige tanker om dette. Hvordan barna i bilen har det, er heller ikke mye fremme.
«Null stress!» er dermed mer av en personlig reisebok enn en debattbok. Det handler om den praktiske reisen - forflytningen fra sted til sted, inkludert noen fine stedskildringer, og om den emosjonelle reisen ektefellene gjør: Det blir temmelig mørkt i bilen. Så selv om slike personlige dokumentarer ofte er rask litteratur tilpasset en rask verden, har «Null stress!» noen dybder som gjør den både sympatisk og underholdende å lese.
