BOK: Når forlaget kaller «Svermens år» for «den etterlengtete oppfølgeren» til debutboka, synes jeg de er beskjedne. «Jeg er Pilegrim» var en bestselger av det uvanlige slaget. I likhet med Dan Browns «Da Vinci-koden», ble folk hekta og mange har ventet utålmodig på mer. At det har gått hele ti år siden debuten, understreker at det ikke er uten grunn at man snakker om «den vanskelige andreboka».
For om debuten var «adrenalin i bokform», som en kollega treffende påpekte, er «Svermens år» en thriller på speed. Den begynner skikkelig bra med en CIA-spion på et farlig oppdrag i Iran. Men denne gangen nøyer ikke Hayes seg med å fortelle en historie om krigen mot terror.
Mot slutten roter han seg bort i de villeste fantasier om en ubåt som reiser inn i framtida og tilbake.
«Svermens år»
Krim
«Spennende thriller som roter seg bort.»
Det som begynner som en klassisk thriller, ender som et apokalyptisk eventyr det er vanskelig å tro på.
Peter A. Lorentzens oversettelse er god og sikker, men at boka utkommer nesten et halvår etter den engelske originalen, går dessverre tydelig fram av omslaget. Det er pepret med sitater fra begeistrede engelske anmeldelser. Før vi får åpnet boka, har forlaget hamret inn at vi har å gjøre med en «medrivende, oppslukende, episk og overbevisende thriller».
Reklamen lover mer enn romanen lever opp til.
Litteratur som krig
Riktignok er Hayes utpekt til vår tids Ian Fleming, mannen bak James Bond-bøkene. Ikke et øyeblikk er det tvil om at vi har å gjøre med en thriller. «Jeg dro en gang for å drepe en mann», lyder den effektive åpningen. Fortelleren er en CIA-agent i tredveåra som lenge har gått under kodenavnet Kane, av kolleger og samboeren også kalt Ridley. Han tilhører en liten krets av spioner som er spesialisert på å ta seg inn i forbudte områder. Handlingen i den nær 700 sider lange roamanen veklser mellom CIAs hovedkontor i USA og Kanes ytterst farefulle operasjoner i «mørkets hjerte», det vil si grenseområdene mellom Pakistan, Iran, Afghanistan og Russland.
Det sies at krig er politikk med andre midler. Under lesingen av «Svermens år» skjønner man at litteratur kan være krig med andre midler. Romanens geografi er et kart over Vestens konflikter og kriger med andre sivilisasjoner de siste tjue åra.
Tvers igjennom ekte
Panikkens tidsalder
Handlingen utspiller seg i en nær framtid, omkring 2030, og i det som kalles «panikkens tidsalder». Klimakrisen herjer, med storm, regn og flom. Kane og hans kolleger hjemsøkes av minner om terrorangrepene 11. september og holocaust. Grunnen til at Kane reiser til Iran, er at CIA har fått en rapport om at et terrorangrep er på trappene. I ruinene av al-Qaida og IS, er det oppstått en ny terrororganisasjon, Armeen av de rene som ledes av den russiske islamisten Roman Kazinskij, også kjent som Abu Muslim al Tundra.
Han er om mulig enda verre enn Saraseneren i debutboka, og gjennom alle de fire delene følger vi Kanes dramatiske jakt på og fryktelige møter med al Tundra.
Behersker virkemidlene
Til å begynne med syntes jeg «Svermens år» var riktig så spennende og nettopp så medrivende som sitatene på omslaget skulle ha det til. En gang måtte jeg for eksempel legge fra meg boka mens Kane og en ung kvinne var lenket fast til hver sin påle ute i Persiabukta. Selv om al Tundra og en fyr med kallenavnet Emiren satt inne på stranda og gledet seg over deres snarlige død, skjønte jeg at Kane ville finne en utvei. Han er jo tross alt romanens jeg-forteller. Ikke overraskende greide han å dirke opp låsen og redde dem begge mens han vinket farvel til sin fiende - trygg på at de kom til å møtes igjen.
På sitt beste viser Hayes også denne gangen at han behersker thrillerens virkemidler og vet å få leseren til å la seg rive med.
Gjenfortellinger
Men det blir fort tydelig at «Svermens år» er for lang. Allerede da Kane på strabasiøst vis kommer seg tilbake til CIA-kontoret, begynner leseren å kjede seg. Der må nemlig Kane gjenfortelle sine kolleger mye av det han har opplevd før han kan fortsette oppdraget. Og det skal viser seg at Hayes har en lei tendens til å fortelle handlingen tre ganger: Først som planlegging der CIA-folkene bygger opp dekkhistorier og ser for seg de ulike scenariene. Dernest som handling der Kane havner i uforutsette situasjoner som nær koster ham livet. Til slutt som debriefing der han pynter på sannheten overfor HR-sjefen slik at ingen skal mistenke ham for å slite med post-traumatiske stresslidelse.
Når Hayes på toppen av det hele, og for å få handlingen til å gå opp, fyller på med 100 sider om en ubåt som reiser inn i en apokalytisk framtid og tilbake igjen, lurte jeg på hva han holder på med.
«Svermens år» er et godt eksempel på at oppfølgeren ikke alltid klarer å leve opp til forventingene.
