BOK: «Sannsynligvis er vi etterkommere av de reddeste individene i historien», fastslår psykolog og influenser Johanne Refseth i denne boka, som har undertittelen «Gode verktøy for å drømme større og våge mer».
Det er en slags selvhjelpsbok som handler om å overkomme våre redsler, slik at vi tør å gjøre det vi gjerne vil, men ikke våger.
Refseth bruker seg selv og sin egen historie og personlighet som utgangspunkt. Hennes problem, forteller hun, er at hun er en blanding av en hodeløs eventyrer, og den engstelige pessimisten Ludvig fra filmen Flåklypa (han som ble kjent for replikken «det er fali' det»).
Det første, forteller Refseth, stammer fra hennes uredde islandske farmor, som ikke eide sperrer men derfor også ofte havnet i trøbbel. Det siste, fra hennes mer forsiktige Hedmarksgener, som sjelden gjør noe uten å kartlegge konsekvensene.
Refseths mål har vært å forene disse to sidene av seg selv – altså å leve ut eventyreren i seg, samtidig som hun tar hensyn til sin indre Ludvig. Engstelse og redsel er nemlig ikke bare negativt, forteller hun.
Johanne S. Refseth
Sakprosa
«Lettlest og nyttig selvhjelpsbok om å bekjempe sine indre demoner.»
Reddet av vår egen redsel
«Kort fortalt er redsel en følelse som er evolusjonært utviklet for å holde deg i live», skriver Refseth i bokas mest interessante partier, der hun gir oss fakta om hva redsel egentlig er. Menneskets iboende mørkeredsel for eksempel, som kan virke irrasjonell, men som faktisk har gjort at vi har overlevd som art.
Dette fordi vi er elendig utrustet til å overleve i mørket med vår dårlige hørsel, dårlige syn og en stusslig luktesans. Dette viser hun med en av bokas mange kjappe og gode bilder: «Det kan godt hende at du hadde en fjern slektning som ikke var redd for noe og ble beundret for sin fryktløse eksistens. Dessverre fikk han aldri formert seg siden han ble spist av en sabeltanntiger. Hans pysete bror derimot, din tipp-, tipp- og så videre forfar, skalv seg igjennom livet og var redd for alt fra slanger til mørket. Og denne pysa fikk da syv pysete barn og videreførte pingle-genene helt til din gren. Gratulerer.»
Ufarliggjør våre traumer
Det var disse «pingle-genene», forteller Refseth, som en gang stoppet henne fra å leve ut sin store drøm som var å leve alene i villmarka – nærmere bestemt å tørre og sove alene i telt i Nordmarka. En angst hun selv overkom gjennom teknikker hentet fra psykologien og det som kalles eksponeringsterapi. Eksempelvis noe så enkelt som at hun hadde en aversjon mot å sove i sovepose, og derfor sov med soveposen i senga hver natt. Ikke for å bruke den, men for å vende seg til å assosiere dunlukta med det å sove godt.
Det er denne enkle - noen vil si banale - bruken av psykologiske teknikker som er Refseths styrke. En kombinasjon av lett språk, egne livserfaringer, og formidling av ganske kompleks psykologi formulert på en enkel og ufarlig måte.
Hun forklarer hvordan redsel arter seg fysisk, med hjertebank, uro, mageproblemer og skjelving, og at det er kroppens reaksjoner som gjør at våre ofte fortrengte følelser kommer til overflaten. Hun avtraumatiserer og ufarliggjør, eksempelvis ved å vise til at redsel og angst ikke nødvendigvis er en følge av traumer i barndommen, men ofte helt reelle og forårsaket av ytre årsaker som bekymring rundt dårlig økonomi, eller naturlig angst for å kjøre bil fordi du faktisk har elendige vinterdekk.
Bring it on!
Målet med boka er altså å gjøre oss modigere enn det vi er, gjennom å hjelpe oss til å dissekere våre reaksjoner, hente opp følelser, eksponere oss for det skumle, men bare i passe doser så det ikke lammer oss.
Boka er ment å favne enhver urealisert drøm vi måtte ha her i livet, men for Refseth har drømmene i stor grad handlet om friluft og overnatting i naturen – og sånn sett blir fortellinger fra hennes mange turer vel dominerende.
Det gjør dette like mye til en friluftsbok, som til en viss grad overlapper med hennes forrige utgivelse «Psykolog i sovepose» (2022). Den igjen var bygget på Refseths populære Instagram-konto med samme navn, som i 2020 gav henne Norsk Psykologforenings pris for popularisering av psykologisk kunnskap.
Popularisering har sin pris, og det slår meg at denne type selvhjelpsbøker har utviklet et helt særegent og litt masete tenåringsaktig språk.
Det gjaldt i stor grad Line Tillers eggløsningsbok «Superuka», og det gjelder - riktignok ikke så påtrengende – også for Refseth: «Livet liksom, bring it on! Så kom livet. Jævla livet.»
Eller når hun forteller om en artikkel hun fikk på trykk, sammen med tre kjente fagfolk. «De fleste aner ikke hvem disse folka er, men de er altså av de feteste fete i verden innen dette området. Og artikkelen ble publisert i JAACAP, som også er et tidsskrift som er rimelig fett.»
