Bok: Hvordan ble rasetenkning så viktig samtidig med at ideen om at «all men are created equal» ble et høydepunkt i opplysningstiden på 1700-tallet? Dette paradokset er kjernen i britiske Kenan Maliks grundige og rikholdige analyse av rasismens mange ansikter.
Gjennom en mengde sitater får vi presentert hvordan tenkere fra Kants og von Herders tid har gjort seg flid med å finne løsninger på det umulige i å forsvare slaveriet opp mot grunnleggende religiøse og moralske forestillinger.
Ikke helt svart-hvitt
Sakprosa
«Den moderne rasismens historie grundig brettet ut på overraskende vis»
Rasekrøll
Hvordan kan den kristne, europeiske, opplyste og demokratiske kulturen snakke om generelle menneskerettigheter og samtidig piske store befolkningsgrupper til blods, ja, rett og slett utrydde hele folkeslag i koloniene? Kunne man ikke bare gjort slik man alltid har gjort: erobre land, herske og hente ut ressurser?
Nei, den ubekvemme, men likefullt uimotståelige tanken om at ethvert menneske har en egen, universell, umistelig verdi, dukket opp. Den var en sunn reaksjon på den tradisjonelle føydale og aristokratiske undertrykkelsen som gjaldt i europeiske land og i USA. Kravet om frihet og verdighet vant fram, men skulle det gjelde alle? Nei, det går jo ikke. Rikdom må være forbeholdt de få og andre må ta strevet og slitet.
Den rasjonelle løsningen ble, ifølge Malik, å differensiere menneskeheten i raser. Dette førte til mye krøll, for selv om det er lett å se forskjell på svart og hvit hud, er variasjonen enorm. Dessuten er det behov for å begrense tilgangen til rikdom også for europeisk underklasse. Dermed må underklassen være genetisk defekt, altså tilhøre en annen rase.
Hårreisende
Her kommer «eugenikken» inn, læren om hvordan menneskematerialet kan foredles gjennom sortering. Nazi-Tyskland ivret etter å eliminere alle slags avvik – funksjonshemmede, psykiatriske pasienter, homofile, unnasluntrere og forbrytere, rotløse folk. Rasen skulle holdes ren – ikke bare for jøder og slavere, men også «dårlige hvite». Malik viser hvordan slike tanker var sterkt til stede i USA, med steriliseringskampanjer mot all slags «white trash» og kamp mot «raseblanding». Det er sjokkerende å lese hårreisende uttalelser om nødvendigheten av utrenskinger av uønskede individer fra folk man trodde var OK.
Å konstruere et begrep om «hvithet» som lar seg begrunne rasjonelt, viste seg vrient, for egentlig skal det jo bare gjelde britisk overklasse. I bokas framstilling av dette strevet oppstår det komikk, fordi seriøse teorier rundt dette mest framstår som absurd, filosoferende tankespinn. Vikarierende retorikk om folkegruppers iboende egenskaper og egnethet til «sivilisasjon» blir utviklet for å dekke over noe annet. Økonomisk grådighet skal kles opp med en slags metafysisk, genetisk nødvendighet så regnestykket går opp.
Samtidig blir forsøket fra motsatt hold på å identifisere grunnleggende egenskaper ved «svarthet» også håpløst paradoksalt. Her serverer Malik en rekke eksempler på hvordan svarte lederskikkelser som W.E.B. Du Bois, C.L.R. James og Toussaint Louverture har tilbakevist det særegne ved «svarthet» og tilstrebet generell universalisme. En viktig tenker i dette feltet, Frantz Fanon, får i boka mye oppmerksomhet for sine gode, radikale analyser, men også kritiske innvendinger.
Revolusjoner, streiker og nedslaktinger
Kenan Malik (1960) er en britisk vitenskapsjournalist og forfatter med indisk opphav. Han starter boka med å fortelle om egne opplevelser av rasisme under oppveksten i England, men forlater raskt seg selv for å ta oss med ut i en verden av reelle kamper – opprør og revolusjoner, streiker og brutale nedslaktinger, mislykkede forsøk på å skape bedre samfunn.
Samtidig refererer han fortløpende til hvordan man har snakket om slike ting opp gjennom historien fra 1700-tallet og fram til Black Lives Matter og de «identitære» bevegelsene. Malik viser på overbevisende måte at vår tids streben etter identitær forankring er forlengelser av rasetenkningen, bare flyttet over fra det fysiske og genetiske feltet til en vag forståelse av dype kulturelle forskjeller som det påstås at finnes iboende i mennesket på et eller annet vis.
Bunnlinjen i boka er at disse fornemmelsene er uttrykk for behovet for å rettferdiggjøre sosiale forskjeller, og Malik oppfordrer dermed liberale og venstresidige mennesker til å vende tilbake til økonomien og arbeidet for sosiale reformer. Ikke minst i vår tid, når stadig færre mennesker besitter stadig større andel av ressursene i verden, bør vi legge til side alle villfarelser om essensielle forskjeller på folkegrupper og rette blikket mot de økonomiske jernlovene som krever undertrykking og destruksjon.
