Diamant Salihus reportasjebok om starten på gjengkrigen i Sverige, «Til alle dør», har fått sin tittel fra et politiavhør med den svenske rapperen Jaffar Byn. Hvor lenger vil dette fortsette spør politiet.
-Til alle dør, svarer Jaffar Byn.
Byn gir politiet lite eller ingenting. Man tyster ikke, det er æreskodeksen. Men Jaffar har selv vært et offer: I en video politiet fikk tak i kan man se Jaffar Byn bli tvunget i kne av tre menn. Så trur de ham på livet og urinerer på ham, midt i ansiktet. Videoene av ydmykelsen og overgrepet blir spredd på Youtube og Instagram.
Dette skjer kanskje fordi rapperen er en «studiobanditt», en liksomgangster som må jekkes ned. Eller kanskje fordi han skylder penger.
Til alle dør
Sakprosa, Dokumentar
«Diamant Salihus prisvinnende bok om gjengkrigen i Rinkeby og Sverige er glimrende fortalt, med vekt på dokumenterende journalistikk framfor synsing.»
Prisvinnende journalistikk
Diamant Salihu forteller historiene effektivt og rett fram. Han begynte i avisa Expressen før han fortsatte i SVT. I fjor høst kom hans andre bok «Når ingen lytter» ut på norsk. Nå følger det norske forlaget opp med hans første bok, den han fikk «Gullspaden» for gravende journalistikk for i 2021. Han har også vunnet Den store journalistprisen.
Det kan sies at han med sin journalistikk og sine bøker har endret samtalen om gjengkriminalitet i Sverige. Han har satt ord på det som foregår. Og han viser hvor grusomt og tilfeldig det hele egentlig er.
Henrettelsene
«Til alle dør» åpner med en brutal henrettelse i 2019. Et medlem av Shottaz-gjengen kalt Gucci, blir drept med fjorten skudd fra et maskingevær. I bilen sitter også Fayye, som blir skutt i låret. Han dør senere av skadene på sykehuset. Men Fayye var en barndomsvenn av den antatte hovedmannen som seinere blir tiltalt for drapene. De hadde havnet på hver sin side i en bandekrig.
Så spoler Salieh oss tilbake til starten: Tenåringen Izzy har ranet Forex for over to millioner svenske kroner. Men kameraten Maslah er rasende: Han mener han var med på planleggingen, men er blitt holdt utenfor ranet. Maslah og venner konfronterer Izzy. Izzy løper. Han blir skutt bakfra. Så lokkes Maslah i en hevnfelle. Han blir også skutt. De to er de første ofrene i det som ble bandekrigen. Izzy var nitten år. Maslah var bare seksten.
I et forsøk på å stoppe konflikten begraves de to samtidig, med begges familie sammen til stede. Men få år senere har de to fått følge på kirkegården av langt flere. Barndomsvenner som ble fiender før de til slutt deler kirkegård.
Ære og status
Diamant Salihu forteller direkte, i en dokumentarisk reportasjeform. Han viser hvordan Rinkeby er blitt sviktet av myndighetene: Et kommunesenter ble nedlagt og mange mistet jobben. Forskjellige tjenester og butikker ble lagt ned eller forsvant. Noen av bydelens unge gutter falt fra på skolen, men drømte om merkeklær og status. Alt de manglet gjorde dem opptatt av ære og status.
For noen ble gangsterlivet for fristende. De så ikke alternativene.
Synlighet er viktig. Seddelbunker, gullkjeder og et flashy liv dokumenteres på Instagram. Som bakgrunnsmusikk finner vi gangster-rappen, der tekstene refererer til reelle bandeoppgjør. Slik fungerer låtene både som trusler og provokasjoner.
Ingen tør si noe
Salihu klarer å skildre hvordan disse guttene vokste opp i et ingenmannsland mellom to kulturer. Her gjelder ikke foreldrenes regler og disiplin. Det svenske samfunnets regler og praksis duger heller ikke. Vi hører om maktesløse mødre og fraværende fedre, og om foreldre som bønnfaller politiet om å arrestere sine barn – så de ikke skal bli skutt i bandekrigen. De kriminelle er så absolutt i mindretall, men samtidig er det nesten umulig å finne noen som vil fortelle eller vitne. For mange er det for farlig, for noen er det en æreskode: Man tyster ikke.
Men de unge guttene som melder seg til bandetjeneste ser ikke hele bildet. De har oftest falt ut av skolen, men drømmer om dyre merkeklær, status og ære. Men snarveien blir raskt et mareritt: Etter få år er de på paranoid utsikt etter mulige fiender, i et kaotisk narkolandskap der ingen er helt trygg på verken fiender eller venner. Merkeklærne mister sjarmen når de må bæres sammen med skuddsikker vest, og bilene er mindre verdt når du ikke tør å kjøre rundt i dem lenger.
Maktesløse mødre
Salihu holder journalistikkens mellomavstand til sitt tema. Han går ikke så nær gjengene og deres families liv at vi får sosialhistorie, men han betrakter dem heller ikke fra så stor avstand at vi får politisk samfunnsanalyse. Men han gjør på fremragende vis de mange dilemmaene synlige. Og han kommer nær nok til at vi skimter familiene rundt: Mødrene som ikke klarer å styre sine sønner, døtrene som klarer seg bedre i skolesystemet enn sine brødre. Fedrene som ofte er fraværende.
Problemet er ikke at dette var organisert kriminalitet, problemet var heller at kriminaliteten var uorganisert, med unge, uerfarne gjenger i stadig kamp om kontroll av territorier og omdømme.
Lever du utenfor samfunnets regler, lever du farlig. Skriver du godt om dem er det også en risiko. Diamant Salihu lever nå på hemmelig adresse.
