BOK: Når alle reality-kjendiser har ligget med hverandre, lugget hverandre, avslørt sine morbide mordfantasier og stemt hverandre nord og ned – hvor er vi da i vår såkalte medievirkelighet? Hva er det neste «grensesprengende nye TV-konseptet»?
Det er akkurat dette Ida Fjeldbraaten utforsker i sin nye roman «De andres liv». Fjeldbraaten debuterte i 2020 med romanen «Jerv», og allerede nå i nummer-to-romanen utpreger hun seg som en relativt dystopisk forfatter.
Der «Jerv» beskrev menneskets dyriske sider i heller groteske tildragelser, stiller «De andres liv» spørsmål ved individers utagerende framtoning innenfor rammer som ikke er mindre groteske.
«De andres liv»
Roman
«Her males det med bred pensel»
Kikkere og posører
Fjeldbraatens satire over TV-seeres kikkermentalitet og reality-aktørers vilje til å posere i gladiatorlignende omgivelser, er i overkant ramsalt.
Romanens forteller har vært en del av staben på et reality-program som endte med katastrofe. Hun er selv hekta på TV-programmer der andres liv fortrenger hennes eget. Hun er en Naver som skyr alle vinduskonvolutter, men som lever seg inn i amerikanske kjendisers problemer med silikonpupper og botoxlepper. Hun sitter klistra til skjermen og følger «vanlige folk» som konkurrerer med store følelser til beina brekker og psyken svikter, innelåst på dyre hoteller, øde øyer eller gamle gårder.
Det grensesprengende konseptet hun er hyret inn for å jobbe med har fått arbeidstittelen Asylet. Fem deltakere er veid og funnet verdige til å bures inne i 30 dager, omgitt av TV-kameraer i hvert rom og fjerndirigert av et produksjonsteam som følger dem dag og natt. De er håndplukket på grunn av sine psykiatriske diagnoser; de er navnløse nummer.
Deltaker 1 er en klinisk depressiv og suicidal ung mann med schizofrene trekk og sykelig oppheng på miljøvern. Deltaker 2 og 3 er far og datter, begge alkoholikere. Deltaker 4 er tidligere rusmisbruker, nå bipolar, overvektig og bulimisk b-kjendis, Deltaker 5 er krigsveteran med flere bokstavdiagnoser av typen PTSD og ADHD, og dessuten voldelig konemishandler. Kjør kamera!
Autoterapi
Opplegget er at de skal behandle seg selv. Fortellerens uoffisielle oppgave – som hun har gitt seg selv – er å skrive et «behind the scenes»-referat fra regirommet, som hun siden vil utgi i bokform. Den egentlige jobben hennes er å loggføre alt som skjer blant deltakerne foran kamera:
«Logg:
Camera 4, Kjøkken.
Time: 10:14.
Deltaker 5 reiser seg, går til kjøleskapet.
Deltaker 5: Faen ass! Jeg tok kanskje tre øl, men her er det jo faktisk tomt.
Deltaker 1: Det var jo det jeg sa.» Og så videre.
Romanen veksler mellom slike skjematiske logger og jeg-personens hemmelige beskrivelser av atmosfæren blant produsent, regissør og resten av staben i regirommet. Det er her kynismen utfolder seg i all sin gru.
Skulle det bli for tamt og trivielt blant deltakerne, har regien sine metoder for å skru opp spenningen. Alt kan manipuleres; taket kan senkes til det klaustrofobiske, og temperaturen kan skrus opp og ned. Heismusikk kan tilføres.
Når ingenting virker, lyder standardreplikken: «Send inn mer sprit!»
Scener fra jeg-personens nåværende liv og barndomsopplevelser kryssklippes også inn mellom reality-innslagene, uten at virkningen blir mer oppløftende eller forklarende. Ida Fjeldbraaten har her skapt en skikkelse som også er et psykiatrisk grensetilfelle; en folkesky, tiltaksløs personlighet som på den ene siden nekter å la seg styre av en bekymret og omsorgsfull mor, og på den andre siden lett lar seg rive med av en suggererende galskap i reality-prosjektet. Fjeldbraaten har utstyrt henne med en fiktiv venn, en slags Skybert, som har fått navnet John-John, har babyansikt, dress og sigarer. Han egger henne videre når hun innimellom hemmes av motforestillinger.
På spissen
Det er ganske åpenbart hva forfatteren ønsker å formidle med denne romanen hvor det aller meste er satt på spissen. Spriket mellom et alminnelig, småkjedelig ni-til-fire-liv og et outrert, dramatisk og fotogent fantasiliv, kan være uoverstigelig i en tid og et samfunn der skillet mellom løgn og sannhet stadig utviskes.
Både reality-TV og sosiale medier legger alt til rette for at folk skal designe egne personligheter som er milevis fra det hverdagslige og egentlige.
«De andres liv» drypper av besk satire. Innimellom er det morsomt og treffende observert. Men kynismen vil liksom ingen ende ta. Her males det med altfor bred pensel. Jeg tror effekten hadde vært vel så god dersom Ida Fjeldbraaten hadde våget å være litt mer subtil.
