Den 18. september 1740 la en myteomspunnen ekspedisjon ut fra England. Den hadde et mannskap på 1854 mann, og besto av fem krigsskip, en rekogniseringsslupp og to mindre lasteskip.
Målet var å bekjempe spanjolenes dominans i Stillehavet, og aller helst rappe noen av de enorme rikdommene spanjolene selv hadde rappet fra Den nye verden.
Ekspedisjonen var farlig. Ved siden av kampen mot de mektige spanjolene, måtte de forsere de farligste havstrekningene i verden. Deriblant Kapp Horn – som ifølge Hermann Melville var så livsfarlig at det var som en reise til Dantes inferno.
«Dekket var skittent, sleipt og vått, luktene avskyelige, hele synet motbydelig, og da jeg kom med en bemerkning om de sjuskete antrekkene til kadettene, som var kledd i shabby, løsthengende jakker, billige hatter av lerretsstoff, uten hansker og noen uten sko, glemte jeg all glansen ... nesten for første gang i livet, og jeg skulle ønske jeg kunne si det var den siste, tok jeg ut lommetørkleet, dekket til ansiktet og gråt som det barnet jeg var».
Mytteriet på Wager
Sakprosa
Halliker og snyltere
Utsagnet stammer fra den da seksten år gamle offiser og adelsmann John Byron – bestefar til den senere verdensberømte poeten Lord Byron. Det var nemlig så vanskelig å skaffe folk til den farlige sjøreisen at den desperate marinen hentet fem hundre uføre soldater på et hjem for pensjonister, mange av dem så svake at de måtte løftes om bord. Ellers besto mannskapet av barn nede i seksårsalderen og «landeveisrøvere, innbruddstyver, lommetyver, libertinere, ekteskapsbrytere, gamblere, smedeskrivere, bastardavlere, bedragere, halliker, snyltere, voldsforbrytere, hyklere, narraktige lapser».
Byron var offiser på M.S. Wager, og det er den båten boka handler om. Da de rundet Kapp Horn kom ekspedisjonen ut for en fryktelig storm. Wager feilnavigerte og gikk på grunn. Det brokete mannskapet karet seg inn på en ugjestmild og svært lite fruktbar øy som fikk samme navn som båten.
Der bodde de noen måneder og levde av det lille naturen skaffet dem. Fortellingen er dramatisk over i det groteske, om kulde og drap og sult og kannibalisme og mytteri. Gruppen klarte å lappe sammen noen underlige farkoster, og delte seg i to. Hver for seg kom de seg gjennom storm og sult og spansk fangenskap og mer død og elendighet, før en liten gruppe overlevende kom seg hjem til England.
Der ventet rettsak og mulig dødsdom for mytteri.
Sjøens pest
Fortellingen om den vanvittige reisen er så dramatisk og utrolig at den ville manglet enhver troverdighet som fiksjon. Virkeligheten overgår som kjent fantasien og den amerikanske forfatteren og journalisten David Grann skriver i forordet at han har forsøkt å være så faktanær som mulig.
Den velskrevne og spennende boka er lappet sammen av loggbøker, dagbøker, rapporter og rettsdokumenter. I tillegg til de sensasjonelle – og ekstremt motstridende – beretningene som ble utgitt på syttenhundretallet av noen av de overlevende. Bøkene skal ha vært datidens bestselgere, og filosofer som Rousseau, Voltaire og Montesquieu skal ha blitt påvirket av dem. Det samme med Charles Darwin, Herman Melville og Patrick O’Brian.
Først og fremst er boka en inntrengende fortelling om ufattelig menneskelig lidelse. Kun en tiendedel av den opprinnelige mannskapet overlevde, de fleste døde av sykdom. Først tyfus, deretter «sjøens pest», som tok livet av flere sjøfolk enn alle andre farer tilsammen. Symptomene var blå og etterhvert sort hud, kroppen som svulmet opp, tenner som falt ut og en uutholdelig stank fra munnen. På den øde øya ble mennene mirakuløst nok kvitt pesten. Årsaken var den ville sellerien som grodde der, men det forsto man først noen hundre år senere. Sykdommen som førte med seg så mye lidelse og død var noe så enkelt som mangel på C-vitamin, altså skjørbuk.
Utryddet indianerne
Fortellingen er variert – med historiske passasjer, direkte sitater, referat fra ulike loggbøker, egne refleksjoner. Vi f��lger ulike typer, spesielt kaptein Cheap, som med sin fanatisme minner om kaptein Ahab i Melvilles Moby Dick. Og den arrogante Bulkeley, en dreven sjømann og født leder med arbeiderklassebakgrunn som gjør at han må underordne seg udugelige adelige offiserer. Bulkeley får sin søte hevn.
Et underliggende tema er kolonialismen og den hvite manns tro på egen fortreffelighet, blant annet i møte med indianerstammen kawésqarene, som gjennom tusener av år hadde tilpasset seg det beinharde klimaet i Patagonia. Vennlige og hjelpsomme mennesker som kolonialistene glatt utryddet.
For om den vanvittige reisen, all lidelsen og det voldsomme pågangsmotet til Wagers mannskap var imponerende, så blir en ikke særlig imponert av kolonistyrets herjinger i det ville landskapet.
