Bok: Jeg lot meg ikke begeistre av tredje bind i trilogien om Tue, «En måtte nok ha vært der».
Jeg tenkte at bunnen var nådd, men at Korsgaard nok ville finne tilbake til sjelen og styrken i det prisverdige verket han debuterte med.
Så leser jeg «Mente dere det», og jeg skjønner, lenge før jeg er midtveis i kortromanen og fremdeles holder fast i håpet om en vanvittig oppsving, at jeg tok feil. Det kunne fremdeles gå ivrige Korsgaard-lesere enda verre.
Mente dere det
Skjønnlitteratur, roman
«Forfatteren hviler litt for tungt på sine gylne laurbær»
Traumatiserende
Hva kan en si om boka «Mente dere det»? Den er fragmentarisk og byr blant annet på vilkårlig plasserte minner skrevet over mellom to og fjorten smale linjer. Boka kretser rundt uønsket oppmerksomhet rundt legningen til fortelleren i boka.
Helt i begynnelsen blir bokas forteller overfalt, så det er ikke rart boka er satt sammen slik. Følelsen av å være ei målskive for slengbemerkninger og det som verre er, dukker naturlig nok opp i rykk og napp. Men hvis Korsgaards prosjekt er å vise frem den fragmentariske tilværelsen til bokas forteller etter overfallet, er boka bare nok en overskrevet utgivelse fra Korsgaards hånd.
Korsgaard skriver altså om noe så traumatiserende som et overfall. Men følelsen leseren sitter igjen med, er den samme som når du har gått i butikken og ikke fått tak i det du var ute etter – like udramatisk, og like irriterende.
Er overfall så sterkt i seg selv å skrive om at forfatteren ikke trenger sette inn støtet? Bare kan gjengi episoden og følelsene og tankene i kjølvannet av den, uten å tenke på om språket og dramaturgien er platt og intetsigende?
Et fenomen
«Mente dere det» er like intens som en hvilken som helst hverdagslig samtale med en hvilken som helst venn eller kollega om et hvilket som helst tema. Den er ikke noe en trenger en redaktørs blikk på for å skrive.
Forlaget lar Korsgaard fortsette å spy ut den ene gjennomsiktige, usynlige og forglemmelige setningen etter den andre. Bøkene til Korsgaard etter debuten er en flytebrygge forlaget kan tasse ut på og være sikre på at sola dukker opp.
Forfatteren har blitt et fenomen, et levende symbol på at ambisjoner er verdt å forfølge selv uten de «rette» forutsetningene, en stemme for de utsatte og oversette, et vindu inn til en annen verden for dem som ikke selv har erfart å stå utenfor.
Korsgaard blir lest uansett. Det gir ham anledning til å hvile på disse gylne laurbærene samtidig med å skrive ny litteratur, en anledning han tilsynelatende benytter.
Ingen bøker jeg har anmeldt hittil, har fått meg til å sette flere spørsmålstegn ved forlagets involvering i tekstarbeidet. Korsgaard takker på siste side i «Mente dere det» en annen forfatter og det som må være Korsgaards redaktør. Hadde det ikke vært for denne takken, hadde jeg funnet flust av grunner i teksten til å si at redaktøren denne gangen er fullstendig fraværende.
Korsgaard skriver «Sola soler seg», og han skriver «Jeg er redd for menn og forelsker meg i menn». Hvordan har det seg at slike setninger ikke har blitt luket ut av forlaget? Setninger som oser av Korsgaards halvhjertede forsøk på litt språklig piff og hans tragiske forsøk på å tilføre boka sjelelig dybde?
Tilgjorte språklige bilder – «(D)en ene var fregnete som en salamiskive» – skaper en avstand til stoffet som nok ikke var tanken da Korsgaard skrev det ned.
Ikke bare redaktøren glimrer med sitt fravær. Så godt som alle spor av litterær kvalitet gjør det også. Jeg får lyst til å spørre både forfatter og forlag: Mente dere det? Er det en spøk?
Homohets og overfall
I det store og hele er «Mente dere det» et desperat frieri til en avgrenset leserskare, dem som selv har opplevd homohets, og dem som selv har blitt overfalt. I møte med lesere uten disse erfaringene risikerer boka å fremstå som en tidsriktig dokumentar, heller enn en ektefølt og øyeåpnende kortroman, som jeg altså mistenker er poenget med boka, at utenforstående skal få øynene opp for hvor ille det er å leve rundt mennesker som ikke vil ha en i nærheten.
I tredjeboka ble Korsgaard opptatt av å skrive om skrivinga si. Interessen for det har ikke avtatt, ser en i «Mente dere det». Å skrive om å skrive er kanskje det mest krevende en forfatter kan finne på å gjøre. At en forfatter skriver, er åpenbart, og derfor er kravene skyhøye til å løfte det kjente opp fra det hverdagslige blikket til leserne og over i en form som får leseren til å se annerledes på det.
Dette er en evne Korsgaard hittil har vist at han ikke har.
Bokas forteller sier selv om en avlagt visitt på psykiatrisk legevakt i eget ærend, det jeg vil si om boka: «Det er pinlig. Utroverdig.»
