Bok: Hanne Lossius og Marthe Valle er henholdsvis lege og journalist og sykepleier og musiker. De er også aktivister. De reiser til steder som er helvete på jord for å hjelpe folk, kvinner og barn. Ikke til bedre eller tryggere liv, men til å overleve. Hjemme er de også aktivister: Der slåss de for å få oss til �� engasjere oss. Målet er å presse våre politikere til å ta større ansvar.
Håp er det du gjør
Sakprosa
«Boka er en appell til handling, samtidig som den gir oss mulighet til å komme nærmere menneskene som må ha hjelp i to av verdens akutte kriser.»
Blindes
Nå har Lossius og Valle gått sammen om å skrive en bok om det de har sett og opplevd. Bokas perspektiv er nød- og akutthjelpens: Tette, skarpe bilder av liv helt annerledes enn våre, men levd av mennesker veldig like oss. Flyktninger som overlever det mest grusomme, bare for å nå fram til helvetesleire uten håp. De kom fram til et kontinent der de, etter det første kriseengasjementet, er uønsket. Rundt regnet, og uten at det er en konkurranse, har omtrent like mange mennesker druknet på flukt over Middelhavet som er drept i Gaza. De gjør det fortsatt. Det er utrolig hva vi har vennet oss til.
Det var Stalin som sa at et menneskes død er en tragedie, en million menneskers død er statistikk. Vi blindes av store tall.
Det Lossius og Valle makter og tvinger oss til er å se enkeltskjebnene igjen: Deres beretning er en serie av smale tverrsnitt: De tre barna fra Kongo som kom bort fra moren sin og nå er her alene. Hvor ble moren av? Hun ble rammet av «pushback», der skip fra Europa presser flyktningebåter tilbake til Tyrkia. Eller den fjorten år gamle jenta som gråter i legeteltet, foran henne ligger en test med to blå striper på. Gravid.
Idrettsutøveren i Gaza som hadde fått amputert et bein og kom sammen med vennen, som manglet begge. Vennen hadde fire barn. Nok en mann hadde ingen bein, og ble halvveis båret av sin kone. Hans tre døtre var drept.
Tørket tårer
Men Lossius og Valle makter noe mer enn den massive elendighetsbeskrivelsen. De skildrer også flyktningene og Gaza-palestinerne som hele mennesker, i en kultur med varme og kjærlighet, generøsitet og gjestfrihet.
Samtidig beskriver de hvor smalt innblikket de faktisk får er: Jobber du døgnet rundt i en flyktningeleir eller overbelastet feltsykehus treffer du kanskje menneskene én gang. Du vet ikke mye om hvor de kommer fra, du vet ikke hvordan det vil gå med dem. Neste pasient eller flyktning venter. Tekstene er velskrevne, men nøkterne. De vekker sterke følelser nettopp gjennom sine korte beskrivelser og saklige form. Jeg tørket tårer under lesningen, jeg blir garantert ikke den eneste.
Kaotisk, oppsplittet og ineffektiv
Boka skildrer hvor kaotisk, oppsplittet og ineffektiv en flyktningleir ingen ønsker kan være. Forskjellige frivillige organisasjoner slåss om både territorium og medieoppmerksomhet. Samtidig synes det umulig å få organisert vask av toaletter, eller levert nok varme tepper til folk som risikerer å fryse ihjel. Det finnes penger, men de konverteres ikke til nyttig nødhjelp, telt, ulltepper eller medisiner. Det synes langt lettere å finansiere en kystvakt hvis oppgave er å dytte flyktningene vekk.
De to forfatterne konsentrerer seg om sine egne erfaringer. Slik blir de våre øyne til det vi ikke vil se. Boka gir seg ikke inn på større analyser om hvorfor dette skjer eller hvordan utfordringene kan løses. Boka uttrykker en sterk indignasjon på flyktningenes vegne og nøler ikke med å ta side i Gaza, palestinerne har levd i en apartheidvirkelighet, nå bærer de de største ofrene der de lever under okkupasjon og bombing. Hamas rolle i Gaza diskuteres i liten grad.
Dette er en bok som tar ofrenes side og perspektiv. Det er dens styrke.
Det kan den sikkert også kritiseres for av dem som ønsker å bagatellisere disse beretningene om lidelse og håp. Vi andre kan tenke gjennom hvordan vi kan hjelpe – før vi glemmer det.
