Megasuksessen «En pingles dagbok» banet vei for en populær sjanger: Den humoristiske og lett flaue tegneseriedagboka.
Ida Larmo tar sjangeren et skritt videre, og baserer «O’boy» på egne, ekte dagbøker fra oppveksten på tidlig nittitall. Med stor uttrykksfullhet, og en liten heltinne med bøtter av sjarm, tar hun oss med gjennom de siste årstidene på barneskolen.
O’boy. Min klin kokos tegnedagbok
Sakprosa, barnebok
«Fornøyelig tegnedagbok»
Dagbokas iherdige forfatter og forteller presenter seg som Kim. Egentlig heter hun Ida, men skulle gjerne vært gutt. Elleveåringen er «allergisk» mot alt jentete, stilen er tøff, og drømmen er en sykkel – med stang.
Lykkeligvis får hun en sykkel. Ulykkeligvis er den rosa. Katastrofe nummer to er tilsynekomsten av én pupp. Tida i baris er over.
Ida presenterer oss for folka i gata hun bor i, for venner, kjipe lærere, drømmene og forelskelsene. Hun elsker å tegne og gjør det hele tida. Når hun ikke kikker på gutter, da: «Det finnes to typer gutter! 1. De man leker med. 2. De man blir forelsket i. ANDRÉ: Typisk lekekamerat. SIMEN: Ikke typisk lekekamerat! (Om du skjønner)».
Prisvinner
Larmo er tegner, forfatter og grafisk designer. Hun har illustrert flere barne- og ungdomsbøker. For den grafiske dokumentaren «Rigel – urettens ekko» (2022), om senkningen av skipet Rigel i 1944, fikk hun både Brageprisen i Åpen klasse: Sakprosa for barn og unge, Kulturdepartementets fagbokpris for barn og unge, og Pondus-prisen. I årets barnebok er både den verbale- og visuelle stilen fargerik, humoristisk og også dynamisk:
Oppslagene varierer fra opplevelsestette sider med tegneserieruter, lister, snakke- og tenkebobler, til rolige hel- eller dobbeltsidige illustrasjoner. Fra sider med mye aktivitet, til sider der blikket kan hvile. En kombinasjon av penn/tusj og akvarell fanger både det tullete og det finstemte, og en strek med mye humor – her er det rikelig med tenner på tørk og rare ansiktsuttrykk – gjør lesningen fornøyelig.
Old School
Underveis tenkte undertegnede riktignok «O’boy så Old School». Ikke i form, men i referanser.
Det er mye i Idas hverdag som vil være vilt fremmed for dagens barn.
Dette er en verden hvor alt foregår «analogt»: Vil du har kjæreste, må du spørre om «sjans», vil du sende melding så sender du et brev eller en lapp, og leken foregår ikke på skjerm. Den skjer når ungene henger i gata og lar fantasien bestemme storyen.
Innledningsvis blir fortellingen nesten i overkant nostalgisk, idylliserende, og burde vært strammet noe. Ikke alle naboer trenger å introduseres. Når de konkrete hendelsene i Idas liv kommer – med sommerleir, episoder som gir selv den voksne frysninger, forelskelser og skuffelser – er det likevel vanskelig ikke å bli sjarmert; av jenta, av fortellergleden og det visuelle overskuddet.
Sjarmørdoku
For den godt voksne leseren er tidsmarkørene kostelige: Voksne som røyker over alt, magien ved Bugg, flerlags-pennaler og en Walkman med hitsene fra den gang. Bakerst i boka er en QR-kode som leder leseren til bokas «soundtrack», en spilleliste.
Men vil barneleseren engasjeres av dette universet?
Mye er (tross at) felles i en oppvekst - de høyaktiverte emosjonene, forelskelsene, puberteten, de dustete foreldrene. I tillegg har Larmo en veldig inkluderende stil: Hun inviterer barnet inn.
Det gjør sjansen stor for at «O’boy» vil oppleves som en sprudlende og gøyal fortelling for barn på nippet til å bli ungdom.
