- Alt gikk i bakken

Det sies at den som leser lever tusen liv, den som ikke gjør det lever bare en gang.

Siden han var barn har Birger Emanuelsen vært fascinert av bøkenes evne til å transportere leseren til en annen verden. Fra Donald til Bibelen, fra Andeby til den nordnorske øygarden.

Da hans eget liv begynte å rakne i sømmene skulle litteraturen nok en gang bli redningen. Forfatteren tok til skrivingen med ny giv, og drømmen om et nytt og bedre liv skulle bli en rød tråd gjennom hans nye bok. Nitten fortellinger ble sydd sammen for å danne et større bilde, og lappearbeidet ble til hans nyeste bok «Resten brenner vi».

- Verden trenger sinte gamle damer

Hva handler «Resten brenner vi» om?

- Boka består av nitten fortellinger, og selv om de handler om ulike personer, er det noen bestemte ting som binder dem sammen. En eldre mann nekter å gi fra seg hytta når åremålskontrakten går ut, en sauebonde leter etter et tapt lam, og finner tilbake til kona si, en ung jente reiser rundt med sin far, som er emissær, og drømmer om å ha en hage som er bare sin. Boka er full av disse drømmene og lengslene etter et sannere, mer beboelig liv.

Hva var det som fikk deg til å ville skrive akkurat denne boka?

Annonsørinnhold

Dumper prisene på syden-turer

- Jeg elsker fortellinger, og har gjort det siden jeg var liten. Det er noe rått og umiddelbart med dem, for det er ingen steder å gjemme seg for den som forteller, alt ligger åpent for leseren. Jeg ville tilbake til det som dro meg til bøkene i utgangspunktet. Til bibelhistoriene og Donald-bladene og eventyrene og mammas fortellinger fra Nord-Norge. Et landskap av øyer og hav, og folk som tør å tro på noe.

Fortell oss litt om skriveprosessen

- Altså, det er nok verdens enkleste, men utmattende skriveprosess. Det var ikke planlagt, men jeg levde en periode et liv jeg ikke klarte utstå. Så jeg lå våken om kvelden og svettet under dyna, før det hele gikk i bakken i en krise. Og så satt jeg meg ved skrivebordet med en ny forpliktelse, og forsøkte å finne tilbake til en nysgjerrighet på verden rundt meg. Fortellingene er vel sånn sett flaskeposter fra ganske ensomme steder, men skrevet med en blanding av håp og tro på at det finnes noe stort der ute.

Hvilke tanker sitter du igjen med etter å ha skrevet denne boka?

- Jeg er jo gammeldags, og tror at litteraturen gir oss tilgang til andre mennesker og oss selv. Fortellingene åpner et vindu til ulike måter å leve på, ulike måter å være et menneske på. Kanskje er det en heldig posisjon, å få lov til å tenke over hvorfor og hvordan vi lever. Men dette er jo spørsmål med gjenklang i hele litteraturhistorien, og de opptar menneskene som kom hit før oss, og som levde i samfunn helt andre enn vårt eget.

Er du spent til lanseringen av boka?

- Å gi ut en bok er litt som når krabbene mister skallet og må vokse ut et nytt. Da putler jeg rundt på bunnen som en sånn geléaktig skapning. Så joda, det er noen uker hvor jeg sikkert er litt mer hudløs for hva folk tenker og mener. Eller, nå ljuger jeg faktisk. Det har aldri vokst ut noe skall her. Jeg er lett å såre, lett å glede. Som et barn og en olding på samme tid.