Bok: Edith Eva Eger (97) har vært gjennom en helt usedvanlig reise. For det er ikke et hvilket som helst ritt hun har vært med på. Hun har vært med på marerittet Auschwitz til Auschwitz.
Første gangen var hun 16 år og danset for dødslegen i utryddelsesleiren, Josef Mengele.
Andre gangen var hun godt voksen, og sov i nazi-lederen Josef Goebbels seng i Hitlers favotittsted Brechtesgaden, for å bearbeide sine traumer fra krigens dager. Da var hun en anerkjent amerikansk psykiater med posttraumatiske stresslidelser (PTSD) som sitt spesialfelt.
Boka har den både optimistiske og etter forholdene absurde tittelen: Valget du har.
Valget du har
Sakprosa
«En viktig og velskrevet bok»
«Memoarbok fra helvete»
Det er snakk om det valget den unge Edith absolutt ikke hadde da hun ble tatt med en søster, mor og far, og sendt til Auschwitz for mer enn 80 år siden. Hun ble født inn i jødisk familie i det som da var en del av Ungarn, og begynnelsen av boka er en «memoarbok fra helvete», av den typen vi har sett mange av, etter at de første overlevende begynte å fortelle om det de hadde vært gjennom, en gang på 1960-tallet.
Ediths bok er en spesielt levende fortelling fra dette etter hvert velkjente helvetet som Hitlers utryddelsesleirer var. Før Auschwitz var hun en prominent danser og gymnast, og på sin første dag i leiren - etter at hennes mor og far var sendt til gassing og kremasjon - så danset hun for sine foreldres bøddel, Josef Mengele. Som belønning fikk Edith slengt til seg et brød, som hun delte med sin søster og andre fanger i brakka.
Veien gjennom helvete - både i Auschwitz, og i dødsmarsjene etterpå - er en av de mest levende skildringene denne anmelderen har lest, og han har lest mye. Her er detaljer i fornedrelsene fangene ble utsatt for beskrevet veldig godt.
Reddet fra likhaug
Men det er allerede tidlig i skildringen av faenskapen og råskapen en tone av noe annet. Nemlig at for hver seleksjon fangene var utsatt for, hver gang de kunne ha blitt dømt til å leve eller dø, så hadde de også valget om å beholde sin menneskelige verdighet midt i galskapen.
Det var riktignok ikke mye verdighet igjen da Edith til slutt ble dratt ut av en likhaug av en amerikansk soldat. Hun ble identifisert som fortsatt levende fordi hun så vidt kunne bevege en finger. Men fornedrelsen var ikke over.
Skildringen av hvordan den østerrikske befolkningen behandlet og betraktet de levende skjelettene som de hadde lært seg å forakte fordi de var jøder, er hjerteskjærende.
Edith og søsteren, som også overlevde, ble etter krigen fraktet tilbake til hjembyen sin, som ble en del av Slovakia, altså av staten Tsjekkoslovakia. Edith gifter seg med en mann i den jødiske overklassen, og etter det kommunistiske kuppet i landet i 1948 blir mannen arrestert. Men Edith får på dramatisk vis mannen smuglet ut av fengslet, og ut av landet, til Wien. Edith overtaler mannen til å emigrere til USA. Her starter de et nytt liv, fra bunnen.
Viktig og velskrevet
Nå begynner et nytt kapittel i denne sammensatte boka, som så langt har vært en fascinerende fortelling om overlevelse mot alle odds. Det neste kapittelet kan langt på vei leses som det denne anmelder oppfatter som en selvhjelpsbok.
Den oppfattes slik til tross for at denne anmelderen aldri har lest en selvhjelpsbok, eller har hatt ambisjoner om å lese en.
Anmelderen er altså på gyngende grunn her. Men forfatteren bruker altså sine egne traumer både i behandlingen av pasienter, og etter hvert i legingen av sitt eget sinn. Sentralt i hennes metode er erkjennelsen av at vi alle har valg. Vi har et valg om blant annet å slippe ut av vårt eget fengsel.
En gjennomgangsmelodi blir det Ediths mor sa til henne da de nettopp hadde blitt arrestert: «Hør, vi vet ikke hvor vi skal, vi vet ikke hva som skal skje med oss. Men husk dette, ingen kan ta fra deg det som er deg».
Dette gjøres til en allmengyldig erkjennelse, også til bruk og behandling i moderne psykiatri. Det er den samme erkjennelsen som gjelder enten det er behandling av utenforskap, spiseforstyrrelser - og altså tramuer fra holocaust. Og til tross for faren for at denne anmelder i denne delen av boka kan være på gyngende grunn, så vil han likevel peke på at forfatteren kan bidra til å trivialisere de helt ekstreme erfaringene til de overlevende fra holocaust.
Tross denne innvending står vi overfor ei både viktig og velskrevet bok.
