Hopp til innhold

Svalgang

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Bolighus med svalgang i Hol i Buskerud
Svalgangshus fra Østerdal, nå på Glomdalsmuseet.

Svalgang eller sval betegner en overdekket gang eller utbygg på siden av et hus. Den kan være lukket, delvis åpen eller helt åpen og bygget i stavverk eller bindingsverk, delvis også i lafteverk. Vanligvis er trappen(e) lagt til svalgangen. Svalgangen på langsiden av et hus kan også tjene som korridor og adkomst til rom i begge etasjer.[1]

Navnet antas å komme av norrønt svalr, kjølig, og en svalgang er ikke oppvarmet.[1]

Svalganger finnes eller fantes rundt ytterveggene i mange stavkirker. De var lett fornybare konstruksjoner som hadde til formål å beskytte veggene mot klimapåkjenninger, men de kan også ha tjent som møtesteder eller «venterom» for kirkegjengere som møtte stengte dører. Svalgangene var av stavkonstuksjon, lukket eller med åpninger i form av dvergarkader, men fundamentert på sviller uavhengig av selve kirken. De forfalt raskt, mange ble dårlig vedlikeholdt, og de fleste forsvant derfor etter hvert. Stavkirkene i Borgund, Hopperstad, Heddal, Eidsborg, Fantoft og Gol har opprinnelige eller rekonstruerte svalganger. På Urnes stavkirke er svalgangen bevart foran vestfronten. På flere andre stavkirker er spor etter forsvunne svalganger synlige i form av tapphull etter sperrer i ytterveggenes staver eller tiler.

Loftet var en tradisjonell bygning på norske gårder i middelalderen og mot moderne tid, og har ofte svalgang på tre eller fire sider i andre etasje, noen ganger også foran fasaden i første etasje.

Svalgangshus var vanlig i Norge fra ca. 1600, som bolighus både på landet og i byene.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b svalgang Riksantikvaren, besøkt 28. august 2014

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Ahlstrand, Jan Torsten.; Arkitekturtermer. Lund: Studentlitteratur, 1976, ISBN 91-44-02852-0

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]