35 år siden «Maksim Gorkij»-forliset i Nordishavet
De norske redningsfolkene fikk sjokk da de forsto hva de sto overfor
Da fartøysjef Erik Dokken ved 330-skvadronen på Banak ble vekket klokken 01.30 natt til 20. juni 1989, var det ingen vanlig utkalling han fikk.
Midt på natten gikk det sovjetiske cruiseskipet «Maksim Gorkij» med stor fart inn i drivisen, mutters alene midt ute i det iskalde Nordishavet. Skipet holdt trolig for høy fart, mellom 15–16 knop, i et område der tre til fem knop var anbefalt. Skroget fikk store skader, og skipet tok inn tonnevis av vann. Skipet kom til å synke.
Det var kun spørsmål om tid.
– Jeg bodde like ved flystasjonen. Da alarmen gikk, skulle fartøysjef Erik Dokken plukke meg opp. Han var helt blek og spurte:
– Vet du hva det gjelder? Et cruiseskip med 950 passasjerer synker 150 nautiske mil vest for Longyearbyen!
Episoden sitter som støpt i minnet til Konrad Grongstad (nå 70). Han var systemoperatør om bord på den første Sea King-maskinen som blir utkalt fra 330-skvadronen på Banak den dramatiske natten. Erik Dokken (67) var pilot og sjef for mannskapet.
– Jeg hadde sovet i en time da alarmen gikk. Vi visste nesten ingen ting. Det var bare om å gjøre å komme seg i lufta. En havarist i dette området med 950 mann om bord, er ingen spøk, sier fartøysjefen.
Problemene var mange så langt fra land. Sea King-maskinene rakk ikke frem uten påfyll av drivstoff. Dette kunne bare gjøres på Bjørnøya og i Longyearbyen.
Likevel var avstanden så stor at helikoptrene bare kunne være over havaristen i noen få minutter før de måtte returnere. Hvert helikopter kunne ta med omkring 20 passasjerer. Det vil ta døgn å få med alle 954. Navigasjon var et annet problem.
– Ute i Barentshavet var navigasjonsutstyret vårt omtrent like presist som det flyene brukte under 2. verdenskrig. Vi hadde en radar som rakk noen få mil, men vi var avhengig av oppdatering fra land. Det var ikke mulig der ute. Men vi fikk hjelp av et Orion-fly, slik at vi klarte å navigere oss til målet, forteller Dokken.
Som «Titanic»
«Maksim Gorkij» hadde seilt ut fra Hamburg 12 dager tidligere. Passasjerene var nesten utelukkende tyske pensjonister. Ulykken skjedde mens skipet var på vei fra Island til Magdalenefjorden på Svalbard.
Iskart og værmelding tilsa at kaptein Marat Galimov ikke ville møte farlig is før rundt 80 grader nord. Han registrerte noe lett, ufarlig drivis. Likevel senket han farten til 15 knop og la om kursen for å holde god avstand.
Klokken 23.20 var de på drøyt 77 grader nord. Plutselig dukket et belte av tung is opp gjennom tåken rett forut. Galimov beordret hardt babord og slo full fart akterover på begge maskiner.
Men isen var altfor nær til at skipet kunne stanse.
«Maksim Gorkij» braste inn i isen og fikk en stor flenge i skroget. Galimov slo deretter straks intern havarialarm. Alle vanntette skott under vannlinjen ble stengt.
Passasjerene merket bare noen mindre rystelser, men fikk snart beskjed om å ta på varme klær og redningsvester. De ble beordret i livbåtene. Situasjonen var langt fra lett for de mange eldre passasjerene, de fleste kvinner.
Nede i sjøen ble livbåtene klemt mellom de enorme isflakene, det knaket i båtene. En livbåt ble løftet opp av undervannsis. Passasjerene ble beordret til å gå over på isflaket i frykt for at livbåten skulle knuses. Der ble de værende i mange timer. Dønningene truet med å brekke opp flaket.
Kapteinen sendte ut nødsignal klokken 00.30, én time etter kollisjonen. Den ble oppfattet på Svalbard og i Vardø. Redningstjenesten innså at situasjonen kunne være katastrofal. En rekke 330-helikoptre ble beordret nordover for å kunne settes inn.
Flaks og dyktighet
Til alt hell viste det seg at kystvaktskipet K/V «Senja» tilfeldigvis var på patrulje i området.
– Vi var jo vant til sovjetiske fiskefartøyer, men nødmeldingen inneholdt lite annen informasjon enn «sinking», men tydet på en annen type fartøy. Da vi fikk hentet ut graderte dokumenter fra safen, og skjønte at det dreide seg om et cruiseskip, så kom det som en sjokk, forteller Sølve Tanke Hovden (76), som var operasjonsoffiser på K/V «Senja».
Han var ute på sitt siste oppdrag med «Senja» og hadde regnet med et rolig tokt. Det ble alt annet. Offiserene om bord ble straks samlet for å forberede den formidable oppgaven som ventet dem: Berge over 900 personer, forberede for skadde og omkomne. Skipet kunne nå frem til havaristen på fire timer.
K/V «Senja» hadde landingsplass for et lite Sea Lynx-helikopter, og hadde helikopterdrivstoff. Like tilfeldig var det at et Sea King-helikopter fra 330-skvadronen i Bodø, var på øvelse på Bjørnøya akkurat denne dagen. Maskinen var snart i lufta. K/V «Senja» kom frem først.
– I tåkehavet så vi det synkende skipet, livbåter og flåter mellom isflakene og mennesker på noen av flakene. Synet gjorde et uutslettelig inntrykk, forteller Hovden.
Han skrev senere en bok om redningsaksjonen, «Redningsdåden». Den er for lengst utsolgt, men kan lånes på biblioteker.
– Vi måtte tenke nytt. Etter å ha tømt den første livbåten, brukte vi den til å hente passasjerer på isflakene. Det var de som var i størst fare, sier Hovden.
Terje Olsen (64) var navigatør på Sea King-maskinen som kom fra Bjørnøya like etter.
– Det første som slo meg, var at dette er som «Titanic». Det så ut som skipet kunne gå ned når som helst.
Sea King-maskinen plukket opp passasjerer fra flåter og isflak.
– Vi løftet ut oppunder 50 mann. På det meste var vi 33 personer i helikopteret, forteller Olsen.
Nær helikopterhavari
Sea King var egentlig for stor til å lande på et skip som K/V «Senja». Men piloten og kapteinen ble enige om at det likevel var mulig. Pilotene var vant til airborne refueling der helikopteret svever like over dekk mens en slange blir heist opp for tanking.
– Det var mulig å lande Sea King-helikoptrene skrått inn på dekk slik at hovedrotoren ikke kom borti overbygget på skipet eller at det oppsto fare med halerotoren. Piloten som landet fikk veiledning av helikoptrene i luften, forteller Tanke Hovden.
Dermed kunne passasjerene settes av på kystvaktskipet, og man slapp å bruke timer på å fly dem helt til Svalbard. Drivstoff kunne fylles fra kystvaktskipet. Grongstad og Dokken fikk oppdatering på radio underveis. De ankom noen timer senere.
Banak-maskinen fikk i oppdrag å evakuere mannskapet på «Maksim Gorkij», men kapteinen nektet. Etter å ha sirklet i beredskap over havaristen et par timer, begynte maskinen å flytte passasjerer fra den overfylte K/V «Senja» og inn til Longyearbyen.
– Vi tok med lensepumper, nybakt brød og annet utstyr tilbake, forteller Grongstad.
Selv om landingene på K/V «Senja» stort sett forløp knirkefritt er det særlig en hendelse som Grongstad og Bakken husker svært godt: Sea Kingen landet på landingsplattformen på K/V «Senja» mens skipet lå helt i ro.
Det gikk folk ut og inn av maskinen med ny last samtidig med at de ble klarert for å fylle drivstoff. Det var i forbindelse med en tanking at det oppsto dramatikk.
– Jeg ser cirka 100 meter ut på sjøen foran meg, toppene på noen rolige dønninger som kommer raskt imot, dønninger som minner om restene fra et passerende skip i det fjerne. Under et minutt senere, begynner K/V «Senja» å rulle sidelengs. Hver gang skipet ruller til venstre, beveger Sea Kingen seg en halv meter forover, bremsene holder ikke, forteller Dokken.
– Trekk opp for faen! roper Grongstad til piloten. En oppstigning under rullingen kunne føre til mye verre konsekvenser, mente Dokken, og ble stående på dekk med all kraft på bremsene, mens bevegelsene mot kanten repeterte seg fire-fem ganger.
– Dønningene avtok like raskt som de kom, men det var helt marginal klaring. Vi hadde sklidd to-tre meter forover før det stoppet opp, forteller Dokken.
Hans maskin hadde rotorene i gang lengst av alle dette døgnet, 12 timer i strekk.
– Da var vi totalt utmattet og dehydrert. Vi hadde jo knapt sovet på 36 timer, og fått i oss marginalt av mat og drikke, sier den nå pensjonerte piloten.
Omfattende skader
Utrolig nok klarte redningsmannskapene å få samtlige passasjerer i trygghet. «Maksim Gorkij» ble stabilisert anslagsvis 30 minutter før den ville ha sunket. Vannet sto helt opp til femte dekk foran i skipet.
Da alle passasjene var i sikkerhet, ble dykkere fra «Senja» sendt over til «Maksim Gorkij» for å inspirere skadene, som var omfattende. Den største flengen var på seks meter. Vanninntrengingen ble redusert ved hjelp av en stor presenning.
Hverken cruiseskipet eller kystvaktskipet hadde tilstrekkelig pumpekapasitet til å holde vannet unna, men da kraftigere pumper fra Store Norske Kulkompani på Svalbard ble rekvirert, greide man å pumpe mer vann ut enn det som trengte inn. Deretter ble «Maksim Gorkij» slept til Svalbard av sovjetiske skip som var kommet til ulykkesstedet.
Redningsmannskapene brøt mange instrukser i løpet av aksjonen, men det var tvingende nødvendig for å få berget samtlige.
– Redningsmannskapene gjorde en fantastisk jobb. Samtidig var det en rekke lykketreff som førte til at dette gikk så bra, sier Tanke Hovden. Han sikter til at «Senja» var i nærheten, at en Sea King-maskin var på Bjørnøya og at vær- og bølgeforhold var gode.
Beruset mannskap?
Ifølge vitneutsagn skal flere av det russiske mannskapet vært beruset under redningsaksjonen.
– Vi var nødt til å ta flasken fra en av livbåtførerne, som drakk og veivet med den da han kom med de tyske turistene for å levere dem om bord til oss. Men det hjalp svært så lite at vi tok den og kastet den på havet. Han dro bare en ny opp fra bukselinningen og ville drikke videre før vi konfiskerte også den, fortalte en av mannskapet på «Senja» til avisen Tromsø noen dager etter redningsaksjonen.
Ifølge avisen skal et hundretall flasker med brennevin ha blitt konfiskert.
Den kjente legen Mads Gilbert var den gangen leder for Regionsykehuset i Tromsøs katastrofeteam. Overfor avisen var han aldri tvil om hvem som virkelig gjorde redningsdåden.
– Det er mannskapet om bord i kystvaktskipet «Senja». Ingen andre, uttalte Gilbert til avisen.
– En slik ekstraordinær situasjon krever at alle sanser er skjerpet. Ved inntak av alkohol, spesielt de mengdene som de russiske mannskapene må ha konsumert, er det klart at de i alle fall ikke kunne vært hundre prosent på høyde med situasjonen. Tilstanden deres vil jeg påstå gjorde situasjonen farligere enn den hadde trengt å være, sa Gilbert.
Tilbake i trafikk
«Maksim Gorkij» var opprinnelig et tysk skip bygget for transatlantisk trafikk, men ble leid ut til Sovjetunionen.
Da «Maksim Gorkij» var stabilisert etter kollisjonen i Nordishavet, ble skipet slept til Svalbard. Der ble det reparert av tyske ingeniører slik at skipet kunne gå for egen maskin til Tyskland for ytterligere reparasjoner.
«Maksim Gorkij» var opprinnelig et tysk skip bygget ved Howaldtswerke-Deutsche-verftet i Hamburg i 1968. Skipet ble sjøsatt som TS «Hamburg» og skulle bli Hamburg Atlantic Lines nye flaggskip på den transatlantiske trafikken etter «Hanseatic».
Oljekrisen gjorde at det tyske rederiet gikk konkurs og skipet ble i stedet leid ut til Sovjetunionen der det ble flaggskipet i den sovjetiske cruiseflåten og omdøpt til «Maksim Gorkij».
Etter reparasjonene i Tyskland ble «Maksim Gorkij» satt inn i trafikk igjen. Allerede i desember 1989 ble skipet brukt som arena da Mikhail Gorbatsjov og George H.W. Bush møttes til samtaler i forbindelse med Maltakonferansen. «Maksim Gorkij» ble hugget opp i India i 2009.
Denne saken ble første gang publisert 10/07 2024.
