Vi må ut på en redningsaksjon. Skolene og elevene sliter. Skoleresultatene synker, og nå har en ny nordisk fagbok pekt på tydelige årsaker på tvers av de nordiske landene, som forskning.no kunne fortelle om nylig.

Konklusjonene i boken oppsummerer og bekrefter mye av det forskningen lenge har dokumentert. Vi vet stadig mer og kan være sikre på det vi vet.

Problemet de har indentifisert, er at nordiske skoler går i feil retning innenfor matematikk og naturfag. Ikke fordi undervisningen er så mye dårligere, men fordi elevene grunnleggende sett er dårligere enn de var. Resultatene spriker litt mellom landene, men en av de klareste konklusjonene er at trøtte og sultne elever, elever som ikke skjønner språket, og elever som har for lavt nivå i forhold til der de skal være, er det som påvirker undervisningen mest negativt.

Like, rike barn lærer best

Spesielt viser forskerne til at de sosiale forskjellene mellom elevene har økt, og det preger undervisningen. Det handler om økte sosioøkonomiske forskjeller og innvandring. Altså: Barn med færre bøker hjemme og dårligere norskkunnskaper sliter mer på skolen.

Dette har vært dokumentert lenge. Like barn lærer best, viser det seg. Det vil si, de rike, like barna lærer best. De fattige, like barna lærer dårligere. Og økte sosiale forskjeller i Norden fører til at rike og fattige barn vokser opp mer segregert enn før. De går på ulike skoler.

Dette er i og for seg ikke nytt her i landet heller. Enhver som har sett på skolestatistikken i en storby, har ganske lett kunnet identifisere akkurat det samme: Karakterforskjellene mellom rike og fattigere deler av Oslo er slående. 

Men det går altså i feil retning. Det er en ny utvikling i et Norden hvor vi er blitt godt vant til fremgang.

Grøss

Forskning gir oss kunnskapsgrunnlaget til handling. Men hvordan handle? Hva kan vi gjøre med skoleresultatene?

Før vi går videre, må vi innom tre ord som kan få selv den mest engasjerte lærer/forelder/innbygger/politiker til å klikke seg ut av denne artikkelen: Den. Nordiske. Modellen.

Jeg slenger på et fjerde: Grøss.

Den nordiske modellen er et festtalebegrep som kan virke tømt for mening, men det oppsummerer egentlig veldig mye av alt som gjør Skandinavia og Norden eksepsjonelle i verdenssammenheng.

Veldig forenklet kan vi kanskje si at den nordiske modellen er at vi har utviklet samfunn med liberale velferdsstater. Vi har relativt jevn fordeling av goder, men samtidig stor frihet. Og vi har en haug med samfunnsinstitusjoner som sørger for at det samfunnet overlever og fortsetter, og ikke bare forsvinner ved neste valgskred.

Jeg nevner dette selv om det nå skal handle om skolen og de stakkars lærerne. Jeg nevner det fordi det er den nordiske modellen jeg mener vi må prøve å redde. Det er målet. Målet er også å redde skolene, men det er mer et virkemiddel. Og så er det metoden, da. Hva er metoden?

Norsk skolepolitikk er for stort for Batman

Hver gang et problem identifiseres i norsk skole, så er det gjerne en person som blir pekt ut som redningsperson. BATMAN! Nei da, men det kunne like gjerne vært det, for det er like virkningsfullt. Men det er altså læreren. Læreren skal løse mobbing. Læreren skal løse skolevegring. Læreren skal løse skjermbruk. Og nå blir det fort læreren som skal løse de underliggende strukturelle samfunnsproblemene med økte forskjeller mellom innvandrere, arbeiderklasse og middelklasse i storbyene også.

Jeg syns jeg ser flaggermus-lykten til politimesteren sveipe over nattehimmelen, men denne gangen er det ingen bevinget helt som kan komme til unnsetning. Dette er for svært.

Og forskerne sier eksplisitt at dette problemet ikke skyldes lærerne:

«Nedgangen i skoleprestasjoner er ikke lærernes skyld (…) Den viktigste årsaken er sammensetningen av elevmassen på skolene,» sier forsker Trude Nilsen til forskning.no.

Så betyr det at lærerne slipper unna å skulle løse all verdens problemer de ikke har skyld i? Selvsagt ikke. 

Lærerne må ...

Fagboken består av flere studier, og i en av studiene lister forskerne opp løsninger hvor lærerne løftes frem som redningen, i kjent stil.

Forskerne foreslår 1) mer blandede klasserom, og det høres fornuftig ut. Det er en klar bestilling til politikerne: De sosiale klassene må blandes i klasserommene, men også barn av innvandrere og de som vokser opp med norsk i hjemmet. 

Det er svært godt belegg i forskningen for å anbefale dette. Men: Det er selvsagt også svært politisk betent, særlig fordi middelklassens foreldre er velgere og kommer til å lage et helvete om deres små genier må gå på en skole som er under det nasjonale snittet. La oss si det som det er.

Men så kommer forslag 2) om at lærerne må ha høye forventinger til og støtte svake elever mer og 3) forbedre måten lærerne vurderer elevenes innsats og øke lærernes kompetanse.

Det er selvsagt ingenting i veien med at lærere skal støtte svake elever og stadig øke sin kompetanse i jobben som lærer. Men jeg tror ikke at kompetanse kan endre på at foreldre i årtier har flyttet fra Groruddalen og Tøyen for at barna deres skal gå på en bedre skole enn den nærmeste. 

Jeg tror heller ikke at høye forventinger til barn som ikke kan norsk, eller aldri har sett en bok før de begynner på skolen, kan kaste om på samfunnsutviklingen der individets fremgang prioriteres (mitt barns karakterer) fremfor fellesskapets fremgang (alle barns karakterer).

Lærerne er ikke løsningen på skolens problemer

Boka er viktig. Den samler og dokumenterer tilstanden i nordiske skoler og bør få konsekvenser. Min frykt er at politikerne kommer til å kaste seg over forslagene hvor de slipper å gjøre noe, når det også finnes forslag der lærerne kan gjøre noe. For det er alltid lærerne som må gjøre noe for å lappe på det samfunnet vi andre har skapt.

Det er derfor jeg løfter dette opp til nivået over alle nivåer: Dette handler om å redde den nordiske modellen. Skal vi holde på det liberale og likestilte samfunnet vi har utviklet, må vi redde skolene, som er et av de viktigste institusjonelle virkemidlene vi har. Og joda, vi må selvsagt styrke lærernes kompetanse hele tiden. Vi skal ha de beste lærerne vi kan få. Men de er ikke å klandres, og de er ikke hovedløsningen her.

Gothams problemer løses aldri før Batman ikke lenger ses som en løsning. Skolens problemer løses heller ikke før vi slutter å se på læreren som løsningen. Det er større ting i spill.

Nå er det politikernes tur til å lage politikk som faktisk fungerer over tid. De må finansiere skolene godt, samtidig som de må finne politiske virkemidler som faktisk adresserer det som forskerne identifiserer som problemet: Økte forskjeller fører til at elevene gjør det dårligere på skolen. Det handler om boligpolitikk, innvandringspolitikk, fordelingspolitikk, skattepolitikk. 

Dette er politikernes bord. Lærerne må få fritak fra å skulle redde hele sosialdemokratiet.

LES OGSÅ

Skolegården fungerer best for de barna som er populære, ifølge studie

– Vi er ikke sikre, sier forskeren som har overbevist mange om at ultraprosessert mat gjør folk tykke og usunne