Interne kommentarer: Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.
NÅR du sjekker medienes overskrifter de siste dagene, kan det virke som fotball-EM 2024 er blitt mesterskapet for bortskjemte stjerner. En etter en har sportens største helter fått passet sitt påskrevet.
Først Englands Jude Bellingham som etter drømmescoringen mot Slovakia forleden fleipet med en såkalt «obskøn» bevegelse mot skrittet rett foran motstandernes innbytterbenk, og pådro seg hellig vrede fra en tyrkisk TV-stasjon:
- Vi ble sjokkerte, og tenkte at dette kommer til å gå viralt. Derfor publiserte vi det, forklarte den tyrkiske TV-produsenten om hvorfor dette bare måtte vises , og hevdet at den engelske stjerne løy da han forklarte gesten som privat humor om utstyrets kraft beregnet for nære venner på tribunen.
Så var det Kevin de Bruyne som ble tvangsplassert blant sportens «bortskjemte drittunger» på X av en noe pompøs italiensk fotballkommentator, fordi stjernen syntes et spørsmål om Belgias forspilte EM-sjanser var for dumt.
Alt mens den vante diskusjonen om graden av Christiano Ronaldos narsissisme feier over europeisk sportspresse:
- Han så ut som den gutten som tar med seg ballen til den lokale parken og når han er lei, stikker han den under trøyen sin og går hjem slik at ingen andre kan spille, skriver en britisk fotballkommentator etter mandagens brente straffespark og tårer.
Men denne gangen glipper sammenhengen om du bare stopper ved all omtalen av de største stjernenes påståtte egoer.
Dette mesterskapet sender egentlig fotballen inn på en helt annet spor.
MER og mer blir fotball en kollektiv sport der kravene til økt forflytning, presser fram enernes bidrag til fellesskapet. De stadigere raskerere skiftene mellom angrip og forsvar gir færre VIP-plasser på banen. Alle blir tvunget til å løpe.
Om det kanskje ikke er Ronaldos sugende returløp som blir husket fra dette mesterskapet, er det svært få enere som skiller seg negativt ut når det gjelder innlevelse og innsats i kampene.
Derimot er det påfallende hvordan disse stjernene både på og utenfor banen framstår tett knyttet til lagkameratene sine.
- Bortskjemte drittunge
FOR de grunnleggende menneskelige verdiene i fotballspillet er det en viktig trend.
Midt i en sport som på det høyeste nivået stadig oftere mister troverdighet på grunn av en vanvittig økonomi og en truende geopolitisk utvikling, holder tilsynelatende kjernen i kameratskapet.
Dette gode skjer samtidig som en radikalt endret regelforståelse også beskytter de viktigste sportslige verdiene i spillet.
Det er jo påfallende hvordan dommere i dette mesterskapet har skjerpet vernet av den offensive fotballen.
Krass kritikk: - Virker redd
PÅ forhånd var det mye oppmerksomhet rundt de nye retningslinjene som har stoppet spillernes mulighet til å diskutere med dommerne underveis:
- I EM er det bare kapteinene som får snakke med eller konfrontere dommerne. Resten av spillerne får gult kort for å prøve noe sånt.
Sett i et historisk perspektiv er dette en betydelig innstramning av mulighetene for de som er - eller spiller - drittsekk på banen. Hvor ofte har du ikke i tidligere mesterskap sett aggressive, egenrettferdige superstjerner i tett ring rundt kamplederne? Gjerne bare for å skape et press og en atmosfære som over tid gir dem fordeler fra dommerne:
- Et oppgjør med møkkaoppførselen, sa den tidligere toppdommeren Svein Erik Edvartsen om regelendringen før EM startet.
Det var en svært presis beskrivelse.
Obskøn gest: Rykket ut
FOR all denne unødvendige markeringen av ego og påstått urettferdighet har plutselig forsvunnet fra TV-skjermen din. I EM flyter kampene bedre enn noen gang før, og få savner bråket.
Denne markante endringen har skjedd mye lettere enn skeptikerne trodde:
- I gruppespillet ble det totalt delt ut 166 gule kort. Bare 19 av dem var for protester mot dommeren.
Den tydelige innstramningen er altså forlengst forstått av spillerne. Det lønner seg ikke lenger å prøve.
Avslørt av TV-bildene
DEN klareste utviklingen mot en mindre kynisk fotball, er imidlertid kommet med en annen radikal regeltolkning.
Der mange trodde at det skulle bli en flom av gule kort for protester mot dommerne, er kortene i stedet blitt brukt til å beskytte det offensive spillet. I årets fotball-EM er det de taktiske drittsekkene som blir tatt hardest:
Hele 35 av samtlige gule kort i gruppespillet ble gitt for ulovlig å hindre motstandernes angrepsforsøk. Noe slikt skjedde bare åtte ganger i hele forrige EM.
DET nye er at disse kyniske frisparkene blir hardere straffet uansett hvor på banen forseelsene skjer.
Den innskjerpingen presser opp det totale antallet gule kort. Foreløpig har det vært 4,6 kort pr. kamp mot 2,7 under sist EM:
- Økningen skyldes gule kort for å stoppe lovende angrep, forklarte UEFAs dommersjef Roberto Rosetti på en pressekonferanse nylig.
Det europeiske fotballforbundet er svært fornøyd med denne utvikingen, og det samme er de ulike medlemsnasjonene. Dermed vil denne radikale regeltolkningen i EM fort presse fram den samme nye, strenge linjen både i de europeiske klubbturneringene samt Eliteserien og de andre ligaene.
Det betyr mindre spillerom for egoene, og mer plass for en gladere fotball.
Møkka er stoppet, altså.
FOTNOTE: Forøvrig er det all grunn til å være skeptisk når det gjelder de såkalte fotballekspertenes diagnostisering av sportens største stjerner. Jude Bellingham fikk en bot for sin overmodige gest, og Christiano Ronaldo forblir seg selv på godt og vondt for gullkandidaten Portugal. Men hvordan er det mulig å omtale Kevin de Bruyne som en «bortskjemt drittunge» etter at han forlengst har gitt ansiktet sitt til kampanjen om en belgisk sport for alle? Det var jo De Bruyne som tidlig brukte stjernestatusen som en billedmanipulert posterboy med gjenkjennelige trekk av Downs syndrom. Denne oppsiktsvekkende belgiske kampanjen for Special Olympics kom med det provoserende spørsmålet : "Vil du fortsatt være en fan hvis de Bruyne så slik ut?".
Kevin de Bruyne er altså slett ingen «bortskjemt drittunge». Derimot en fotballstjerne med gode sosiale verdier.
