Kort fortalt
1.42,58.
Olympisk mester. Olympisk rekord.
Hvordan kunne en lærersønn fra Berkåk som var mest opptatt av jakt og friluftsliv gjøre det umulige mulig?
- Jeg er på mange måter glad jeg ikke er aktiv i dag, sier Vebjørn Rodal.
Kupper'n: - Mitt siste intervju
- Da hadde jeg kanskje måttet solgt sjela mi til Instagram og dratt på jakt i tigertanga bare for å få likes!
Vi ler. Rodal ler, fornøyd med egen kommentar. Det nærmer seg 30 år siden over halve Norge satt oppe natt til første august, da den 23 år gamle sørtrønderen tok hele friidrettsverden med storm da han sprintet inn til OL-gull på 800 meter
- Jeg hadde hatt trua på at jeg kunne bli olympisk mester da jeg var tenåring. Jeg visste bare at prosessen som krevdes var det som tok tid.
Skal vi tro norske sportskommentatorer og idrettshistorikere, kan vi se bort ifra fotball-VM i 1998 da vi slo Brasil 2–1 når tittelen for Norges fremste idrettsprestasjon gjennom tidene skal kåres. Ei heller troner Magnus Carlsens VM-gull i sjakk eller Thor Hushovds VM-gull på sykkel øverst. For stort sett alle i hele verden kan løpe. Så da en 23 år gammel krølltopp fra Berkåk skulle ta Norges første OL-gull i en løpsøvelse, og attpåtil sette olympisk rekord på 800 meter med 1.42.58, en rekord som ble stående i 16 år, var det en historisk bragd av ypperste klasse.
Da vi gjorde et portrettintervju med Vebjørn rett før Tokyo-OL, som gikk covid-forsinket av stabelen i 2021, skrev vi at han sto i fare for å kommentere sin egen prestasjon ned på tredjeplass over Norges største idrettsprestasjoner gjennom alle tider.
«Dersom Karsten Warholm vinner 400 meter hekk – OG setter verdensrekord, vil han mest sannsynlig gå forbi Rodal på den høyst uoffisielle rankingen. Det samme gjelder for Jakob Ingebrigtsen; dersom han skulle vinne 1500 meter på en supertid, er det sannsynlig at også han rykker foran Rodal hva idrettsprestasjoner angår.
Professorens supergrep: Kvitt alkosuget raskt
Vi hadde flaks med spådommene våre, for alt ved det vi skrev gikk i oppfyllelse.
– Jeg ble veldig glad! Det var på tide at noen andre friidrettsutøvere danket meg ned fra den usynlige tronen, sier Vebjørn og legger til:
- Jeg elsker å se nordmenn lykkes på friidrettsbanen! Opplevelsene jeg har fått vært med å kommentere har gitt meg gåsehud mange ganger.
Det var slettes ikke sikkert at 13 år gamle Vebjørn Rodal i 1986 ti år seinere ville være den personen som - av de 50 millioner menneskene som bedrev friidrett over hele verden - skulle bruke kortest tid av alle på å løpe to runder rundt banen. Vebjørn var ingen barnestjerne hjemme i Rennebu kommune, der han drev med langrenn på vinteren, terrengløp om våren og friidrett når sommeren kom.
Da skøyting ble innført for fullt i langrenn, ble Rodals begrensede finmotoriske evner satt på prøve, og selv om sambygdingen Magne Myrmo - verdensmester i langrenn i 1974 - var bygdas store helt, likte ikke Vebjørn å fryse på beina i skiskoa heller.
- Jeg var mer glad i å ha piggsko på føttene.
Allerede da han var 10 år gammel, hadde faren kjørt Vebjørn den timen det tar å kjøre fra Berkåk til Lerkendal stadion for å se guttungen løpe 600 meter. Noen barnestjerne var han ikke, selv om han kan skilte med to femteplasser i Donald Duck-lekene. Etter hvert ble det mer systematisk trening.
- Friidrett er verdens mest målbare idrett og jeg ble trigget av tallene. Jeg så at det å kjøre på med mer og hardere trening og utføre målbare ting som styrke, spenst og fart, ga meg enormt med motivasjon. Det hjalp, jeg ble stadig bedre. Jeg ble ikke god før jeg begynte å trene skikkelig.
Alt håret tilbake: Johannes deler metoden
Vebjørn valgte Oppdal fremfor Rennebu fordi nabokommunen hadde fått løpebane med fast dekke, og bedre treningsforhold. Snart kom også treneren Kjell Arve Husby på banen og utviklet et treningsopplegg litt på siden av det man hadde for vane i friidrettsmiljøet, med lystbetonte opphold i fjellet og i skogen, noe som passet perfekt for naturelskeren Vebjørn. Andre treningsøkter ble lagt til Brattset kraftverk, der Rodal gjennomførte over 500 treningsøkter i en vannkrafttunnel inne i fjellet.
- Alle trodde jeg skulle bli 1500-meterløper, men jeg syntes det var så kjedelig. Det var to runder midt i løpet der det ikke skjedde noen ting.
Han tok sin første kongepokal før han har rukket å fylle 20 år, og får sin OL-debut samme år, i Barcelona 1992. Noe betuttet etter å ha blitt slått ut av semifinalen, bestemmer han seg. «Neste OL skal bli mitt!».
- Jeg dro hjem og trente enda mer. Ga meg aldri. Det var maks innsats på veldig mange av øktene.
Og det siste draget skulle alltid gå raskest. Alltid. Rodal presset kroppen til det ytterste. Det ble kastet opp – både på trening og i konkurranser.
– Jeg har aldri avbrutt ei treningsøkt. Jeg var redd for hva det kunne gjøre med hodet mitt. For da kunne jeg bli fristet til å gjøre det igjen.
Da Vebjørn står på startstreken i OL-finalen i Atlanta forteller han seg selv «dette vinner du, Vebjørn».
- Og jeg trodde på det.
Alle de harde timene med treningsarbeid skulle ikke være forgjeves. Vebjørns taktikk var klar. Han vet at finaleklare Johnny Gray, den 36 år gamle løpelegenden, kommer til å dra opp tempoet på førsterunden. Rodal har bestemt seg for ikke å brenne kruttet da. Han vet også at Gray stort sett bare holder 700 meter, aldri helt inn til mål uten å stivne. Når Gray leder an på førsterunden med en åpningsfart på 49,5 sekunder på de første 400 meterne, blir Rodal overrasket. Han regnet med at det skulle gå fort, men ikke så fort. Selv har han lagt seg rolig bak i feltet på en sjetteplass, og passerer sekundet seinere.
Han håper det skal gå sakte nok til at han holder to runder, men fort nok til at Tellez fra Cuba, som er tidligere 400-meterløper og den sterkeste spurteren i feltet, blir sliten og ikke har krefter igjen på slutten.
Alt går som planlagt.
På bortre langside, 250 meter fra mål, girer Rodal om fra sjetteplassen, og midt i siste sving er han rett bak Gray i tet. 120 meter før mål setter Rodal nådestøtet og parkerer resten av feltet.
- Da det er 80 meter igjen husker jeg at jeg tenker: «Fy fader, Vebjørn, nå leder du OL-finalen!». Den neste klare tanken er når det er igjen 20 meter. «Ikke rot bort dette nå!».
Tre menn: Kvitt tinnitusen i superfart
- Jeg blir så opptatt av å ikke tulle det til at jeg får litt panikk. Jeg kaver litt med armer og hode, men klarer å holde frekvensen inn til mål.
1.42,58. Gull og olympisk rekord.
De neste årene koker det rundt Rodal på idrettsbanen, men han får en omfattende ankelskade og mister kontinuitet i treningsarbeidet. Samtidig gifter han seg med sin kjære Liv og før millenniet er over har han rukket å bli pappa tre ganger.
- Jeg følte meg som en ensom ulv i toppidretten og det er kunstig å dedikere livet sitt i ti år til å løpe to runder rundt en bane. Da jeg var 28 år i 2000, tenkte jeg at det fikk holde. Jeg var lei av å trene med småskader og ha vondt hver gang jeg trente. Jeg ville få til noe annet enn bare å løpe. Hadde jeg ikke blitt pappa, hadde jeg kanskje holdt på et par år lenger, men det å være far til tre nydelige barn er ekstremt mye større enn all verdens OL-gull.
Han er utdannet diplomøkonom fra Trondheim Økonomiske Høgskole. Helt siden 90-tallet har Vebjørn jobbet i Telenor, og sier han liker å være en del av et arbeidsmiljø.
- Jeg er nok mindre sær nå enn jeg var som toppidrettsutøver, sier Vebjørn, som sier han til tider opptrådte relativt egoistisk da han trente som verst.
- Jeg er faktisk blitt en lagspiller. Det er en navlebeskuende verden med fokus på individuell prestasjon. Jeg hadde ingen skrupler med å forbruke andre som satt på ressurser jeg selv ikke hadde. Om noen kunne hjelpe meg på ei treningsøkt, for eksempel dra farten og presse seg til det ytterste, selv om det satte dem tilbake - og jeg selv fikk maksimalt ut av det - så gjorde jeg det.
Han bruker fortsatt erfaringen fra idretten i jobben.
- Telenor er en resultatorientert bedrift, og alt jeg gjør blir målt ukentlig. Det merker jeg at jeg liker og tåler godt. Jeg savner ikke jaget fra friidrettsbanen, men jeg må si jeg savner vinnerfølelsen. Det å gjenskape den euforien er umulig. Det er en vanvittig godfølelse, rett og slett.
Nå gjør Vebjørn det han selv ønsker med livet sitt i hverdagen. Han er fortsatt glad i friluftsliv, og hele familien deler interessen for livet i fjellet, der de jakter både stort og smått i norsk fauna. Men OL-vinner vil han alltid være.
- OL-gullet har preget livet mitt i alle år etterpå, det må jeg si. Jeg blir gjenkjent på gata, invitert på radio, til dette intervjuet du nå gjør, jeg blir rådført, spurt, lyttet til. Det er et ansvar på godt og vondt. Men jeg liker det.
Nå har Vebjørn vært ekspertkommentator for friidrettssendingene på NRK i 14 år. Den første verdensrekorden han kommenterte var 800-meterrekorden.
- Det er noe spesielt ved å kommentere 800-finaler. Da kribler det litt ekstra i kroppen. Jeg kjenner pulsen stige hver gang, selv om det er over 20 år siden jeg la opp.
