Interne kommentarer: Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.
VRAKINGEN av en ganske ukjent hinderløper, har gitt toppidrettssjef Tore Øvrebø fortjent trøbbel.
Forklaringen på hvorfor den OL-kvalifiserte Jacob Boutera likevel ikke får konkurrere for Norge i Paris, stemmer jo ikke:
- Hvis det var resultater alene som var grunnlaget for denne Paris-turen, hadde jo ikke populære Amalie Iuel fått noen OL-plass.
Amalie er frontfiguren for alt det fine som nå skjer i norsk friidrett, men blir neppe blant de 12 beste i sin øvelse slik det særnorske kravet visstnok er. Hun er nummer 19 på verdensrankingen.
Likevel drar hun med full rett for å konkurrere på 400 meter hekk og hjelpe fram det norske kvinnelaget på 4x400 meter stafett til en fin plassering.
Amalie Iuel er en opplagt norsk OL-deltaker. Både i kraft av sitt eget sportslige nivå og den flotte jobben hun gjør for å løfte lagkameratene og norsk kvinneidrett.
Reagerer på OL-nei: - Merkelig
Samtidig avslører dette helt riktige uttaket av Amalie, at det er noe fullstendig feil med det ensidige resultatfokuset i norsk toppidrett.
Hinderløper Jacob Boutera er jo en perfekt OL-deltaker for Norge; dersom historien eller plasseringen hans er til nytte for resten av idretten vår.
Det at resultatene alene betyr alt for å utvikle en sterkere toppidrett, er en bløff. Derfor snakker Bouteras ordfører hjemme i Aurskog om at dette er en «brutal vraking», mens treningsmiljøet i nabokommunen Ullensaker flokker seg rundt Boutera.
RETT før en rekordstor norsk OL-tropp drar til Paris for å prestere mer for oss enn noen gang, har den norske toppidrettssjefen gått seg vill i sin egen suksess.
Ingen sjef for den internasjonalt anerkjente norske Olympiatoppen har vunnet flere medaljer enn Tore Øvrebø. Alt han har tatt i, har visst glitret.
Tre ganger på rad har toppidrettssjefens utvalgte OL-tropp blitt best i vinterlekene foran giganter som USA, Tyskland og Kina, og i sist sommer-OL var våre sportshelter sterke i store idretter der Norge aldri før har hevdet seg.
Disse imponerende resultatene har gitt en strøm av utenlandske besøk til Olympiatoppens beskjedne lokaler ved Sognsvann i Oslo. Mange nasjoner vil lære hvordan et bitte lite land som Norge kan gjøre det så godt også utenom de tradisjonelle norske vinterøvelsene.
Raser
Men nå er det plutselig den rutinerte toppidrettssjefen selv som trenger litt voksenopplæring.
FOR hva er egentlig vitsen med de 45 OL-gullene, 30 OL-sølvene og 39 OL-bronsene som Norge har tatt på elleve år med Tore Øvrebø som sjef?
Her hjelper det neppe å spørre Øvrebø. Toppidrettssjefen kommenterer ikke enkeltuttak, og sannsynligvis heller ikke hvordan vi skal måle hans egen suksess i noe mer spennende enn antall norske medaljer.
Nettopp medaljer snakker han derimot villig om foran hvert eneste OL. Denne gangen er Olympiatoppens målsetting 8 medaljer; det samme som i de siste sommerlekene i Tokyo:
- Det kommer til å bli krevende å nå målsettingen, men med gode forberedelser de siste ukene og fokusert gjennomføring, har jeg tro på at vi sammen skal nå målet, sa Tore Øvrebø før bråket startet.
Men er egentlig et visst antall OL-medaljer det eneste målet for eliten i den norske idrettsbevegelsen?
NÅR imponerte utlendinger kommer på besøk til Olympiatoppen, forklarer Tore Øvrebø og de andre norske vertene at det er den helhetlige kulturen som preger all sport i landet vårt.
Altså at et idrettsresultat alene ikke avgjør graden av lykke hverken for barna, de unge eller stjernene som konkurrerer internasjonalt:
- Forståelsen av at sportsresultater henger tett sammen med resten av livet, er selve kjennetegnet for Norges langvarige internasjonale suksess.
I en slik helhetlig idrettskultur blir det selvmotsigende å styre toppidretten etter krav om Paris-tur bare for dem som kan bli nummer 12 eller bedre.
Poenget er derimot å finne OL-deltakere som styrker både toppidretten og den folkebevegelsen som utvikler framtidas norske sportshelter.
OL-fiaskoen: Dumt å sparke folk fordi Norge manglet et par medaljer
TORE ØVREBØ liker heller å telle medaljer enn å se hva den enkelte medalje eller OL-deltakelse egentlig betyr for det fellesskapet som finansierer norsk eliteidrett.
Kanskje skyldes dette ensidige medaljefokuset bakgrunnen hans fra den lille; og i denne sammenhengen ubetydelige, rosporten. Der var eksistensen ofte knyttet til OL-suksess, og at sporten overpresterte.
For det norske samfunnet er imidlertid rosport mye mindre verdt. Det å styrke norsk idrettskultur, dreier seg først og fremst å ta vare på de store idrettene. I et slikt samfunnsmessig regnestykke teller nesten bare medaljene til kvinnefotball og kvinnehåndball, de dominerende lagidrettene uansett kjønn, ski, sykkel og kanskje friidrett.
Og da er vi tilbake til den vrakede hinderløperen Jacob Boutera og friidrettsidolet Amalie Iuel.
Rakner rundt henne
AKKURAT som Amalie Iuel er viktig i den norske OL-troppen også på grunn av hennes slående evner som lagbygger, kan Jacob Bouteras kulturelle bakgrunn bidra til norsk toppidrett som sliter med å bli bred nok.
Det er jo ikke lenge siden eks-toppsprinteren Ezinne Okparaebo fortalte om hvor hardt det var å trenge gjennom glasstaket nettopp i norsk friidrett. Da er Bouteras langvarige strev for å nå opp til verdenstoppen, kanskje den rette historien for norsk idrett.
Altså den fortellingen som hjelper mange flere unge utøvere med fremmedkulturell bakgrunn til å innfri framtidas OL-krav.
Sjefen er god nok
NETTOPP en slik åpen helhetlig vurdering ville gitt Olympiatoppen mye mer troverdighet enn praktiske bortforklaringer og «ingen kommentar om enkeltuttak».
Nå trenger norsk idrettsbevegelse en ærlig diskusjon om verdien av OL-resultatene våre. Om toppidrettssjef Tore Øvrebø ikke har lyst til å snakke om det, har også han en sjef.
I denne saken utfordres virkelig idrettspresident Zaineb Al-Samarai visjoner om idrett som et verktøy for et bedre samfunn.
Og lar hun da toppidrettssjef Tore Øvrebø fortsatt bare telle antall norske medaljer?
