- Det var på et vis kjærlighet ved første blikk. I hvert fall fascinasjon, fra begges side.
Det sier Kimberly Gjerde (33). Den svenske jenta som studerte medisin, hadde tilfeldigvis blitt plassert i Molde på grunn av jobb, men trivdes så godt at hun flyttet. Og da hun møtte Simen, falt alt på plass.
Dagen de møttes, for ni år siden, var Kimberly på stranda for å grille med noen venner. Hun la raskt merke til Simen, som også var på stranda, og kjente til de hun var sammen med.
- Jeg husker det første møtet veldig godt. Det føltes veldig spesielt.
Simen var ikke den som snakket mest eller høyest. Han hadde ikke noe behov for å skryte av seg selv, eller imponere. Han sa ting som de var – helt ufiltrert. Det var som om han var en magnet Kimberly automatisk ble dratt mot.
Kimberly hadde frem til dette tidspunktet bodd i flere store byer. Stockholm, København, Malmö, Linköping. Hun var lei av stresset fra byen, og folk som var opptatt av fasade.
- Jeg var lei av folk som ikke bare kunne si ting rett frem, og leve et enklere liv. Simen var sånn. Han var seg selv fra første sekund. Det så ut som at han kom rett fra soverommet, med håret til alle kanter, og slippers på føttene. Jeg ble veldig fascinert og nysgjerrig.
- Jeg hadde to valg; gi opp eller fortsette
De ble sittende og snakke lenge, og så møttes de senere samme kveld. Og fra den dagen, var det egentlig de to.
- Alt var veldig enkelt med Simen. Ingen av oss var interessert i å spille et spill, sier hun.
- Men det var ikke sånn at noen av oss så for oss at det skulle bli giftemål, to barn, hus, hund og full pakke, men slik ble det, sier hun og hun.
Giftemål og barn
Kimberly og Simen giftet seg i 2018, tre år etter at de møttes.
- Simen var hjemmet mitt. Jeg var vant til å reise rundt, flytte mye, og stå på egne bein. Jeg hadde aldri hatt et sted som føltes som mitt, før jeg traff Simen. Han ga meg alt jeg ikke hadde.
Sammen fikk de to barn: Isabella (5) og Samuel (2).
- Simen var en helt fantastisk med dem – barna våre kunne ikke fått en bedre pappa. Han elsket å være med barna sine – det føltes aldri pålagt, han syntes bare det var kjekt. Å se ham som pappa, gjorde meg utrolig stolt.
Kimberly forteller at datteren deres var en skikkelig pappajente, helt fra dagen hun ble født.
- Hun sov for det meste på brystkassen hans. Hun ble lagt bort til meg for å få mat, så var det tilbake til pappa. De hadde et veldig spesielt bånd. Han opplevde kjærlighet på nytt – en følelse han ikke var forberedt på. Han lærte henne å sykle og svømme. Alt hun kan, har hun lært fra ham.
Ulykken
24. februar ble livet til familien endret for alltid. Simen var på skitur i Åre sammen med pappaen sin da han havnet i en ulykke. Ingen vet akkurat hva som skjedde, men han kjørte inn i et tre, så han må ha mistet kontrollen i høy fart.
- Simen var våken og klar etter ulykken, og oppga selv farens telefonnummer til skipatruljen i Åre, slik at de kunne ringe og informere han.
Simen hadde smerter ulike steder på kroppen, men han var bevisst, og det var ingen som mistenkte at det var noe alvorlig. Men han ble fraktet til sykehuset i ambulanse, mens faren hans kjørte etter i bilen, og informerte Kimberly om hva som hadde skjedd.
Skaper hodebry
Og så kom det en telefon fra sykehuset. Sykepleieren fortalte Kimberly at Simen måtte hasteopereres.
- Jeg er selv lege, og ettersom de ikke engang tok CT-undersøkelse, men gikk rett på operasjon, skjønte jeg at det ikke var et godt tegn.
Kimberly sendte barna til besteforeldrene, og satte seg i bilen. Hun hadde en åtte timers lang kjøretur foran seg. På veien fikk hun ingen oppdateringer på Simen – det eneste hun visste var at tilstanden var kritisk.
- Det er den verste kjøreturen jeg har hatt i mitt liv. Det eneste jeg tenkte på, var at han måtte klare seg, fordi jeg ikke kunne se for seg hvordan Isabella skulle klare seg uten pappaen sin. Jeg tenkte at det ville vært bedre om det var meg som lå på det operasjonsbordet, for han var den flinkeste med barna.
- Fikk masse reaksjoner
Fikk den verst tenkelige beskjeden
Da Kimberly endelig kom frem til sykehuset, fikk hun den brutale beskjeden: Simen var død.
Legene hadde jobbet for å redde livet hans i seks timer, men hovedpulsåren hadde fått så store skader, at livet ikke sto til å redde.
- Jeg vet ikke hva jeg skal si. Jeg var på sykehuset med Simens far og søster, og vi fikk overnatte der, men det var ingen av oss som sov den dagen.
Dagen etter fikk de se Simen, før de reiste hjem igjen med to søppelsekker med tingene hans.
- Den bilturen hjem var helt grusom, minnes Kimberly.
Det som opptok tankene til hennes mest, var hva hun skulle si til barna. Spesielt datteren, som var gammel nok til å faktisk forstå at pappa var borte.
- Det finnes ikke noe vanskeligere enn å fortelle det til en femåring. Hele verdenen hennes var pappa. Men jeg ville at det skulle komme fra meg, og jeg måtte si det på en måte slik at hun skulle forstå det. Og så måtte jeg se hvilke reaksjoner som kom.
Isabella reagerte med å si: «Men da har jeg ikke noen pappa?»
- Hun ble selvfølgelig ekstremt lei seg. Men så klarte hun å fokusere på noe annet. Det vekslet mye mellom sorg, sinne og lek. Det viktigste jeg kunne gjøre var å være der for henne, ta imot alle følelser og la henne håndtere det på sin måte, forteller Kimberly.
Vil være husmor: - Barnets beste
Maks uflaks
Hvorfor det gikk så galt for Simen denne dagen, er umulig å si. Han var god på ski, og Kimberly visste at han ikke ville ta unødvendige sjanser, da han har familie. Hun mener at ingen kan klandres for ulykken.
- Han ble truffet på det aller såreste stedet på kroppen, så det er bare maks uflaks. Jeg vet at skaden han fikk, var så omfattende at man ikke kan gjøre noe med det. Det er helt utrolig at han ikke døde med en gang, sier hun.
Gikk på autopilot
Kimberly følte at hun ikke hadde tid eller plass til sine egne følelser – de første ukene handlet hun bare på autopilot. Sammen med barna bodde de hos foreldrene til Simen frem til begravelsen. Det var viktig for barna å ha familien rundt seg, mener hun.
- Min familie bor i Sverige, så jeg er helt avhengig av Simens familie. De har stilt opp og vært helt fantastiske.
Simen har vokst opp i Molde, og mange visste godt hvem han var. Det var over 1000 personer i begravelsen hans.
- Jeg visste at «hele byen» snakket om oss, sier Kimberly.
- Hvordan var det?
- Det har gått fint, jeg bryr meg ikke så mye om det. Det viktigste er at jeg vet hvor jeg har meg selv, og at jeg har venner, familie og kollegaer rundt meg. Men alt det fine som blir sagt om Simen, betyr mye.
På et vis har det vært godt å ikke være alene med sorgen. Mange var glade i Simen.
- Jeg føler sterkt på at han ikke bare var min. Det har vært veldig fint å kunne dele disse følelsene med venner og familien hans. Vi snakker masse om han.
Kimberly forteller at Isabella snakker til Simen hver kveld før hun legger seg. Det er en naturlig del av hverdagen.
- Vi valgte å bli boende i huset. Jeg synes det er fint, det føles som at han fortsatt er her, på et vis.
Visste spørsmålene ville komme
I og med at så mange i Molde kjente Simen, visste Kimberly at hun ville få mange spørsmål.
- Jeg har vært veldig åpen og bevisst på å ikke være redd for følelsene som dukker opp, men heller akseptere dem. Jeg er egentlig stolt over meg selv og familien. Selv om noen dager er veldig tunge, har jeg et tydelig fokus og vet hva jeg skal gjøre, forteller hun.
- Føler at jeg bare er til bry
Det er spesielt to ting som er veldig viktig for Kimberly:
- Barna mine skal aldri føle at de skal være ansvarlige for min lykke når de vokser opp. De skal ikke føle på ansvar for mine følelser og min sorg. Den andre tingen, er at de skal føle at de er nok for meg. At vi, som familie, er nok.
Til tross for en svært vanskelig tid, prøver Kimberly å lete etter de små tingene som er positive.
- Isabella og jeg har fått en bedre relasjon – bedre enn vi noensinne kunne fått. Slike ting er det viktig å fokusere på.
Kimberly roser barna, som har vært helt eksemplariske til tross for situasjonen.
- Jeg er ekstremt glad for at jeg har dem, og kan dele Simen med dem resten av livet. Isabella er stor nok til at hun kommer til å huske ham. Og så er jeg samtidig veldig glad for at jeg får hjelp med avlastning. De er hos Simens foreldre fast to dager i uka. Man kan fort føle seg litt kvalt som mor, og nå har jeg to barn som trenger meg mer enn noensinne. Jeg trenger virkelig å ha litt tid for meg selv også.
Tilbake på jobb
Det er ingen tvil om at mange fastleger er under et enormt arbeidspress. Kimberly er intet unntak, og det er noe hun virkelig har innsett etter at hun ble alenemor.
- Før jobbet jeg langt over 100 prosent. Jeg har alltid elsket jobben, og jeg følte meg heldig som traff Simen, som tillot meg å jobbe mye. Men nå har jeg vært nødt til å omstille meg, og finne en slags balanse.
- Uvirkelig
Kun to uker etter Simens begravelse, var Kimberly tilbake i jobb. Nå jobber hun 50 prosent, slik at hun skal ha mer tid med barna.
- Det har vært mange forskjellige meninger om at jeg var tilbake i jobb såpass raskt, men grunnen til det er at jeg trives så godt på jobben. Kollegaene mine er som familie for meg.
Pasientmøtene har derimot vært litt krevende til tider. Mange snakker naturligvis om Simen.
- Når du har over 20 pasienter om dagen, og alle snakker om Simen, kan det bli litt mye. Men det vil gå seg til. Det var jo også flere som kviet seg til å komme til meg i starten, fordi de føler at det de sliter med er små bagateller i forhold til det jeg står i. Men jeg synes bare det er fint. Det er en jobb som gir meg veldig mye.
