Vi vet det nå. Det første Harald gjorde etter at han kom hjem fra krigen, var å pakke sekken med fotoutstyr og førstehjelps skrin for å dra ut i krigen igjen. Hans dedikasjon til profesjonen var uten sidestykke. Han ville være der det skjedde, enten det var i Midtøsten, i Afghanistan, eller i et Russland i oppløsning. Han ville være først på historien, for å dokumentere, dokumentere, dokumentere.
Angrepet som endret alt
For det er det vi utenriksreportere skal. Harald var først og fremst pressefotograf, men også krigsreporter og utenriksreporter. Selv møtte jeg ham mange ganger på jobb, i Bosnia, i Kosovo, i Russland, i Georgia, og i Midtøsten. Alltid vennlig og høflig imøtekommende, men ikke av dem som gikk dørstokkene ned i nærmeste bar. Han sa alltid at han måtte forberede seg til neste dag. Også sånn understreket Harald alvoret ved sitt oppdrag.
Det ble kanskje litt mye, for jobben ble på mange måter livet. Men Harald ble bitt av en basill, en basill som biter mange pressefotografer og utenriksreportere, men som nok beit Harald aller mest. Men han var påpasselig med å ringe kolleger når han syntes de hadde gjort en god jobb.
Tobarnsfaren kom aldri hjem
De siste månedene, etter at det ble kjent at Harald hadde uhelbredelig kreft, har han stått fram som mennesket Harald Henden. For første gang i livet var mannen bak kamera, blitt mannen foran kamera. Harald var blitt storyen. Det var noe u-haraldsk ved dette sceneskiftet, og jeg mistenker at det ikke var han som plutselig ville eksponere seg i nyhetenes flomlys, for ham var det fortsatt saken som var viktigst. Det var ikke sin egen tragiske sykdom han ville eksponere, men sin erfaring med verdens tragedier.
Harald var en mann med et stort hjerte. Han delte alltid av sine erfaringer, erfaringer som i verste fall kan være avgjørende for å overleve i en kritisk situasjon. For Harald oppfattet seg som en del av et laug, pressefotografenes og utenriksreporternes ofte usynlige fellesskap.
Harald hadde en stor respekt for jobben han gjorde. For en krigsreporter har en jobb som er viktigere enn de fleste. Reporteren har ansvaret for at historiene fra krigen kommer hjem, og blir kjent. Han og hun har et ansvar for å informere, korrigere fordommer, propaganda og usannheter fra krigen, fra krigs-scenen, der sannheten som kjent er det første offer.
Krigsfotografen var sammen med Sissel Kyrkjebø: - I dag har jeg lagt kjærligheten på is
At Harald utviste et stort personlig mot, er overflødig å nevne. Men i den grad han betraktet det som et mot, var det nok også uselvisk. Motet var en selvfølge, det var for å få fram historien, og historien bak historien, som var viktigst. Og til tross for Haralds distingverte og u-prangende vesen, kunne han være en røver i felt, og hadde stort sett alltid et bitte lite kamera i vesten, når mange andre fikk beskjed om å levere fra seg alt foto-utstyret til skremmende utseende sikkerhetsfolk.
Her i Dagbladet minnes vi VGs Harald Henden på en særskilt måte. For det var Harald som først og fremst var til stede for å hjelpe, og prøve å redde livet til vår kollega Carsten Thomassen, som døde i Kabul i 2008, etter å ha blitt skutt på jobb.
En pressens absolutte gentleman er borte, og pressenorge blir neppe helt det samme igjen.
