Støre-regjeringens nedprioritering av byene går på bekostning av de som har minst. Jonas Gahr Støre og Trygve Slagsvold Vedum må få opp øynene, og slutte å tviholde på et utdatert by-land-narrativ som kaster skygger over bybarna.
Dagens regjering må sies å være den mest byfiendtlige regjeringen vi har hatt i moderne tid. Da tidligere statsminister Trygve Bratteli skulle forklare Arbeiderpartiets suksess i etterkrigstiden, sa han: «Vi forstod den tiden vi levde i, og ga folk svar de trodde på».
Dagens Arbeiderparti gjør ingen av delene – og spesielt ikke i byene. I dag har vi en statsminister fra Oslo som er tvinnet så godt rundt lillefingeren til Vedum at han heller lytter til han enn sine egne lokallag i byene.
Mens folk sliter med dyrtid og høyere rente, prioriterer regjeringen å bruke penger på å oppfylle Senterpartiets utdaterte valgløfter. Hundrevis av millioner går til gratis ferge i distriktene, oppsplitting av fylker, samt å lage lensmannskontorer som politiet ikke engang vil ha. Den bevisste ignoreringen av byenes utfordringer kommer på bakgrunn av Arbeiderpartiets ønske om å samarbeid med Senterpartiet. Nedprioriteringen ser vi tydelig på tvers av sektorer, blant annet knyttet til rusreformen, kollektivtilbud, klimatiltak og fattigdom.
En stor andel av den norske befolkningen bor i større byer og byområder. Arbeiderpartiet snakker ofte om at de ønsker å redusere forskjeller mellom folk, men de største sosiale forskjellene er ikke mellom by og land, de er innad i de store byene. Dette er regjeringen blinde for, og det ser vi også tydelig i budsjettene.
Byene har andre utfordringer enn resten av landet, blant annet knyttet til fattigdom. Totalt i landet vårt lever over 100 000 barn i fattige familier. Denne statistikken inkluderer ikke alle som har slitt økonomisk som følge av dyrtid de siste årene. De høyeste konsentrasjonene av lavinntekt finner vi også i de største byene og i mellomstore byer på Østlandet. Bare i Oslo vokser 1 av 6 barn opp i fattige familier.
Når regjeringen nedprioriterer byene, nedprioriterer den også bybarna. Barn som vokser opp i fattige familier sliter oftere med psykiske vansker, har dårligere boforhold, har større sjanse for skolefrafall, deltar i mindre grad i barnehage og fritidsaktiviteter, og står oftere utenfor arbeidslivet som voksne.
De store levekårsutfordringene Oslo har, særlig noen steder i byen, krever at det brukes ekstra ressurser på viktige tjenester som skole, barnehage, sosiale tjenester, boligsosialt arbeid, forebygging av rusproblemer og psykiske lidelser. Dette er kostnader regjeringen ikke stiller opp for.
Alle er enige om at barn ikke skal bli skadelidende på grunn av foreldrenes situasjon. Da skulle det bare mangle at vi tar grep når det kommer til familiefattigdom, som så urettferdig rammer så altfor mange barn. Det finnes noen helt konkrete tiltak vi kan gjøre for å gi et betydelig løft til barnefamiliene som sliter økonomisk. Innen få år kan vi faktisk mer enn halvere antall barn som vokser opp i fattige familier. Den kampen har vi i Venstre tenkt til å ta.
Vi trenger å kraftig øke og omfordele barnetrygden gjennom å skattlegge den. Vi må innføre barnehagegaranti rett etter endt foreldrepermisjon. Og vi må avvikle kontantstøtten og erstatte den med en ventestøtte for de som ikke har fått barnehageplass enda. Slik skal vi løfte 70 000 barn i Norge ut av familiefattigdom. Derfor har Venstre nå foreslått dette på Stortinget.
Det er på høy tid at regjeringen våkner opp. Bybarna trenger vår hjelp, og de trenger det nå.
