Ifølge Dagbladet misliker danske Kathrine Cronbach (25) at folk glor på brystvortene hennes når hun er ute i det offentlige rom. Så fryktelige har opplevelsene hennes vært, at hun en periode nesten mistet lysten til å ta på seg den blusen der brystvortene er synlige. Og det til tross for at hun var er svært glad i nettopp den blusen.
Dagbladets feministiske vinkling på denne sensasjonelle nyhetssaken viser at verden går fremover. For noen år siden fantes det nemlig menn som var så politisk ubevisste, at de, tro det eller ei, greide å seksualisere damebryster. Ja, til og med mediene drev med den slags.
- Overbevist om at han filmet meg
En gang på begynnelsen av 1970-tallet kunne for eksempel lokalavisene i Grenland fortelle om en dansk stripteasedanserinne, som visstnok forførte menn på en eksklusiv key-club i Skien på kveldstid, mens hun badet toppløs på en strand i skjærgården på dagtid.
Jeg mener å huske at reportasjene var ledsaget av fotografier av damen, og hadde Dagbladets klikkokrati vært avisenes styreform også den gangen, er jeg ganske sikker på at journalisten ville ha fått mange godord på morgenmøtet dagen etter.
Leserne var nemlig både forarget, bekymret og nysgjerrig. Mest det siste, tror jeg, for dette var jo sånt som ellers bare foregikk nede i Danmark, på den franske riviera eller i pornobladene Cocktail og Lek. Men nå hadde altså dette fenomenet omsider nådd nedre Telemark.
Vi som var unge hadde få motforestillinger, bortsett fra sjenanse. Men det gikk ikke lang tid før pupp ble politikk, og toppløse damer på en strand ikke lenger var ensbetydende med seksuell frigjøring, men frigjøring fra borgerlige konvensjoner som hemmet puppenes naturlige utfoldelse. Bare bryster ble et politisk våpen og en protest mot griske brystholderfabrikanter, forjævligseringa av samfunnet, Vietnamkrigen og hele den kroppsfiendtlige vestlige sivilisasjon.
Å sole seg toppløs truet kanskje ikke kapitalismen sånn i første omgang, men det ga nok et støkk i makta, som sammen med andre krisemaksimerende aksjoner, som for eksempel nakenløping og klining på offentlige steder kunne fremkalle omveltninger på lenger sikt.
Tradwives: Idiotisk debatt
Derfor måtte vi menn skjerpe oss. Å bli kåte av et politisk opprør, hvor dypt gikk det an å falle!? Sånt var det bare ubevisste og reaksjonære mannegriser som holdt på med.
Nei, når vi traff toppløse jenter på stranda opptrådte vi naturlig. Vi måtte ikke stirre naturligvis, men heller ikke unngå å se, det ville jo virke like krampaktig. Det beste var å finne en gylden middelvei, en balanse mellom høflig interesse og passe likegyldighet. For eksempel ved å se toppløse jenter rett inn i ansiktet når du snakket med dem, og så litt nedover mot halsen og føttene når det falt seg sånn.
En sjelden gang iblant kunne vi også rette vår oppmerksomhet direkte på puppene, dersom hun vi snakket med for eksempel klaget på solbrenthet, viftet bort en mygg eller klødde seg i gropa. Men da med et blikk som ikke signaliserte begjær, men medfølelse med et medmenneske som opplevde et kroppslig ubehag.
- En svindel
I våre bestrebelser på å profanere denne delen av kvinnekroppen fikk vi menn imidlertid raskt hjelp av tidsånden. På 1980-tallet ble det nemlig vanlig å sole seg toppløst. Pupper i alle aldre og fasonger så sommerdagens lys. Og nå var de verken sex eller politikk. Mysteriet var borte. De var blitt til sannhet og biologi. Pupper var naturlig. Amming var naturlig. Kropp var naturlig. Sex var naturlig. Og alt var sunt. Vi snakket ikke lenger om begjær, men om behov. Lenge leve fysiologien!
Dermed gikk det som det måtte gå: Bare pupper begynte å ose campingplass. De ble harry. Og på slutten av 1980-tallet begynte de mest avanserte å rulle inn puppene igjen. Madonna iførte seg Marlin Monroes brystholder og bestemors hofteholder, og hennes medsøstere forsto at det var forskjell på å være naken og avkledt. Postmodernistene siterte Friedrich Nietzsche, som sa at når sannhetens slør fjernes, så er det ikke sannhet lenger. Underforstått: Den nakne sannhet er kjedelig, den lett tildekkede er fristende.
Jeg konstaterer at Dagbladet har tatt konsekvensen av Nietzsches aforisme; de har pakket inn Kathrine Cronbachs pupper i feminisme, mens det det egentlig handler om er å friste oss til å klikke.
